Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
For David himself. Judge thou, O Lord, them that wrong me: overthrow them that fight against me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Take hold of arms and shield: and rise up to help me.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Bring out the sword, and shut up the way against them that persecute me: say to my soul: I am thy salvation.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be confounded and ashamed that seek after my soul. Let them be turned back and be confounded that devise against me.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them become as dust before the wind: and let the angel of the Lord straiten them.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way become dark and slippery; and let the angel of the Lord pursue them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause they have hidden their net for me unto destruction: without cause they have upbraided my soul.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Let the snare which he knoweth not come upon him: and let the net which he hath hidden catch him: and let the net which he hath hidden catch him: and into that very snare let them fall.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
But my soul shall rejoice in the Lord; and shall be delighted in his salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones shall say: Lord, who is like to thee? Who deliverest the poor from the hand of them that are stronger than he; the needy and the poor from them that strip him.
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Unjust witnesses rising up have asked me things I knew not.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They repaid me evil for good: to the depriving me of my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
But as for me, when they were troublesome to me, I was clothed with haircloth. I humbled my soul with fasting; and my prayer shall be turned into my bosom.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
As a neighbour and as an own brother, so did I please: as one mourning and sorrowful so was I humbled.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But they rejoiced against me, and came together: scourges were gathered together upon me, and I knew not.
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
They were separated, and repented not: they tempted me, they scoffed at me with scorn: they gnashed upon me with their teeth.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Lord, when wilt thou look upon me? rescue thou soul from their malice: my only one from the lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
I will give thanks to thee in a great church; I will praise thee in a strong people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not them that are my enemies wrongfully rejoice over me: who have hated me without cause, and wink with the eyes.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they spoke indeed peaceably to me; and speaking in the anger of the earth they devised guile.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
And they opened their mouth wide against me; they said: Well done, well done, our eyes have seen it.
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Thou hast seen, O Lord, be not thou silent: O Lord, depart not from me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Arise, and be attentive to my judgment: to my cause, my God, and my Lord.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Judge me, O Lord my God according to thy justice, and let them not rejoice over me.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their hearts: It is well, it is well, to our mind: neither let them say: We have swallowed him up.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them blush: and be ashamed together, who rejoice at my evils. Let them be clothed with confusion and shame, who speak great things against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Let them rejoice and be glad, who are well pleased with my justice, and let them say always: The Lord be magnified, who delights in the peace of his servant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
Any my tongue shall meditate thy justice, thy praise all the day long.
