Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
[A Psalm] of David. Strive, O Jehovah, with them that strive with me; fight against them that fight against me:
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Take hold of shield and buckler, and stand up for my help;
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
And draw out the spear, and stop [the way] against my pursuers: say unto my soul, I am thy salvation.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be put to shame and confounded that seek after my life; let them be turned backward and brought to confusion that devise my hurt:
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them be as chaff before the wind, and let the angel of Jehovah drive [them] away;
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way be dark and slippery, and let the angel of Jehovah pursue them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause have they hidden for me their net [in] a pit; without cause they have digged [it] for my soul.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Let destruction come upon him unawares, and let his net which he hath hidden catch himself: for destruction let him fall therein.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
And my soul shall be joyful in Jehovah; it shall rejoice in his salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones shall say, Jehovah, who is like unto thee, who deliverest the afflicted from one stronger than he, yea, the afflicted and the needy from him that spoileth him!
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Unrighteous witnesses rise up; they lay to my charge things which I know not.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They reward me evil for good, [to] the bereavement of my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth; I chastened my soul with fasting, and my prayer returned into mine own bosom:
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
I behaved myself as though [he had been] a friend, a brother to me; I bowed down in sadness, as one that mourneth [for] a mother.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But at my halting they rejoiced, and gathered together: the slanderers gathered themselves together against me, and I knew [it] not; they did tear [me], and ceased not:
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
With profane jesters for bread, they have gnashed their teeth against me.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Lord, how long wilt thou look on? Rescue my soul from their destructions, my only one from the young lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
I will give thee thanks in the great congregation; I will praise thee among much people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not them that are wrongfully mine enemies rejoice over me; let them not wink with the eye that hate me without cause.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they speak not peace; and they devise deceitful words against the quiet in the land.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
And they opened their mouth wide against me; they said, Aha! aha! our eye hath seen [it].
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Thou hast seen [it], Jehovah: keep not silence; O Lord, be not far from me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Stir up thyself, and awake for my right, for my cause, my God and Lord!
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Judge me, Jehovah my God, according to thy righteousness, and let them not rejoice over me.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their heart, Aha! so would we have it. Let them not say, We have swallowed him up.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them be ashamed and brought to confusion together that rejoice at mine adversity; let them be clothed with shame and dishonour that magnify themselves against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Let them exult and rejoice that delight in my righteousness; and let them say continually, Jehovah be magnified, who delighteth in the prosperity of his servant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
And my tongue shall talk of thy righteousness, [and] of thy praise, all the day.
