Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
Of David. Contend with my opponents, O LORD; fight against those who fight against me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Take up Your shield and buckler; arise and come to my aid.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Draw the spear and javelin against my pursuers; say to my soul: “I am your salvation.”
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
May those who seek my life be disgraced and put to shame; may those who plan to harm me be driven back and confounded.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
May they be like chaff in the wind, as the angel of the LORD drives them away.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
May their path be dark and slick, as the angel of the LORD pursues.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause they laid their net for me; without reason they dug a pit for my soul.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
May ruin befall them by surprise; may the net they hid ensnare them; may they fall into the hazard they created.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
Then my soul will rejoice in the LORD and exult in His salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones will exclaim, “Who is like You, O LORD, who delivers the afflicted from the aggressor, the poor and needy from the robber?”
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Hostile witnesses come forward; they make charges I know nothing about.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They repay me evil for good, to the bereavement of my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
Yet when they were ill, I put on sackcloth; I humbled myself with fasting, but my prayers returned unanswered.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
I paced about as for my friend or brother; I was bowed down with grief, like one mourning for his mother.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But when I stumbled, they assembled in glee; they gathered together against me. Assailants I did not know slandered me without ceasing.
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
Like godless jesters at a feast, they gnashed their teeth at me.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
How long, O Lord, will You look on? Rescue my soul from their ravages, my precious life from these lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
Then I will give You thanks in the great assembly; I will praise You among many people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not my enemies gloat over me without cause, nor those who hate me without reason wink in malice.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they do not speak peace, but they devise deceitful schemes against those who live quietly in the land.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
They gape at me and say, “Aha, aha! Our eyes have seen!”
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
O LORD, You have seen it; be not silent. O Lord, be not far from me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Awake and rise to my defense, to my cause, my God and my Lord!
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Vindicate me by Your righteousness, O LORD my God, and do not let them gloat over me.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their hearts, “Aha, just what we wanted!” Let them not say, “We have swallowed him up!”
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
May those who gloat in my distress be ashamed and confounded; may those who exalt themselves over me be clothed in shame and reproach.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
May those who favor my vindication shout for joy and gladness; may they always say, “Exalted be the LORD who delights in His servant’s well-being.”
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
Then my tongue will proclaim Your righteousness and Your praises all day long.
