Salmenes 31

1 Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd!

Unto the end, a psalm for David, in an ecstasy. In thee, O Lord, have I hoped, let me never be confounded: deliver me in thy justice.

2 Bøyg ditt øyra til meg, berga meg snart, ver meg eit festningsberg, ei fast borg til å frelsa meg!

Bow down thy ear to me: make haste to deliver me. Be thou unto me a God, a protector, and a house of refuge, to save me.

3 For du er mitt berg og mi borg, og for ditt namn skuld vil du føra og leida meg.

For thou art my strength and my refuge; and for thy name’s sake thou wilt lead me, and nourish me.

4 Du vil føra meg ut or garnet som dei løynleg hev sett for meg; for du er mi vern.

Thou wilt bring me out of this snare, which they have hidden for me: for thou art my protector.

5 I di hand yvergjev eg mi ånd; du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.

Into thy hands I commend my spirit: thou hast redeemed me, O Lord, the God of truth.

6 Eg hatar deim som dyrkar tome avgudar, men eg, eg set mi lit til Herren.

Thou hast hated them that regard vanities, to no purpose. But I have hoped in the Lord:

7 Eg vil fagna meg og gleda meg yver di miskunn, at du hev set min armodsdom, kjært deg um mi sjælenaud.

I will be glad and rejoice in thy mercy. For thou best regarded my humility, thou hast saved my soul out of distresses.

8 Og du hev ikkje gjeve meg i fiendehand, du hev sett mine føter på romlendt stad.

And thou hast not shut me up in the hands of the enemy: thou hast set my feet in a spacious place.

9 Ver meg nådig, Herre, for eg vert trengd! Mitt auga er upptært av hugverk, ja, mi sjæl og min likam.

Have mercy on me, O Lord, for I am afflicted: my eye is troubled with wrath, my soul, and my belly:

10 For mitt liv kverv burt med sorg, og mine år med sukk; mi kraft fell av for mi misgjerning skuld, og mine bein er utmødde.

For my life is wasted with grief: and my years in sighs. My strength is weakened through poverty and my bones are disturbed.

11 For alle mine motstandarar skuld hev eg vorte til skam, ja, til stor skam for mine grannar, og til skræma for mine kjenningar; dei som ser meg på gata, flyr undan for meg.

I am become a reproach among all my enemies, and very much to my neighbours; and a fear to my acquaintance. They that saw me without fled from me.

12 Eg er gløymd som ein daud mann, ute or hjarta; eg hev vorte som eit sundbrotnande kjerald.

I am forgotten as one dead from the heart. I am become as a vessel that is destroyed.

13 For eg høyrer baktale av mange, rædsla rundt ikring, med di dei legg råd saman imot meg; dei lurer på å taka mitt liv.

For I have heard the blame of many that dwell round about. While they assembled together against me, they consulted to take away my life.

14 Men eg, eg set mi lit til deg Herre; eg segjer: «Du er min Gud.»

But I have put my trust in thee, O Lord: I said: Thou art my God.

15 I di hand stend mine tider; berga meg or handi på mine fiendar, og frå deim som forfylgjer meg!

My lots are in thy hands. Deliver me out of the hands of my enemies; and from them that persecute me.

16 Lat di åsyn lysa yver din tenar, frels meg ved di miskunn!

Make thy face to shine upon thy servant; save me in thy mercy.

17 Herre, lat meg ikkje verta til skammar, for eg ropar til deg; lat dei ugudlege verta til skammar og tagna i helheimen! (Sheol h7585)

Let me not be confounded, O Lord, for I have called upon thee. Let the wicked be ashamed, and be brought down to hell. (Sheol h7585)

18 Lat lygn-lippor verta mållause som talar skamdjervt mot den rettferdige, med ovmod og uvyrdnad!

Let deceitful lips be made dumb. Which speak iniquity against the just, with pride and abuse.

19 Kor stor er din godhug, som du hev gøymt åt deim som ottast deg, som du hev vist mot deim som flyr til deg, for augo på menneskjeborni!

O how great is the multitude of thy sweetness, O Lord, which thou hast hidden for them that fear thee! Which thou hast wrought for them that hope in thee, in the sight of the sons of men.

20 Du løyner deim i løynrom for di åsyn mot samansvorne menner, du gøymer deim i ei bud mot kiv av tungor.

Thou shalt hide them in the secret of thy face, from the disturbance of men. Thou shalt protect them in thy tabernacle from the contradiction of tongues.

21 Lova vere Herren, for han hev gjort si miskunn underfull imot meg i ein fast by!

Blessed be the Lord, for he hath shewn his wonderful mercy to me in a fortified city.

22 Og eg, eg sagde i mi hugsott: «Eg er burtriven frå dine augo!» men endå høyrde du røysti av mine audmjuke bøner, då eg ropa til deg.

But I said in the excess of my mind: I am cast away from before thy eyes. Therefore thou hast heard the voice of my prayer, when I cried to thee.

23 Elska Herren, alle hans trugne! Herren vaktar dei trufaste, men gjev rikeleg attergjeld til den som fer med ovmod.

O love the Lord, all ye his saints: for the Lord will require truth, and will repay them abundantly that act proudly.

24 Ver hugheile og lat dykkar hjarta vera sterkt, alle de som ventar på Herren!

Do ye manfully, and let your heart be strengthened, all ye that hope in the Lord.