Salmenes 31
1 Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd!
Katoeng zaehoikung hanah, David ih saam laa. Aw Angraeng, nang khaeah ni ka buep, azathaih na tongsak hmah; na toenghaih hoiah pahlong ah.
2 Bøyg ditt øyra til meg, berga meg snart, ver meg eit festningsberg, ei fast borg til å frelsa meg!
Na naa patueng ah loe, karangah na pahlong ah; ka buephaih lungsong ah omh loe, kai pahlong hanah kacak sipae ah om ah.
3 For du er mitt berg og mi borg, og for ditt namn skuld vil du føra og leida meg.
Nang loe ka lungsong hoi kang hawkhaih ah na oh pongah, na hmin hoi na caeh haih ah loe, na zae ah.
4 Du vil føra meg ut or garnet som dei løynleg hev sett for meg; for du er mi vern.
Ka hmaa ah amtung sut thaang hoiah na loisak ah, tipongah tih nahaeloe nang loe ka buephaih ah na oh.
5 I di hand yvergjev eg mi ånd; du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.
Ka muithla na ban ah kang tathlang; Aw loktang Angraeng Sithaw, kai nang krang boeh.
6 Eg hatar deim som dyrkar tome avgudar, men eg, eg set mi lit til Herren.
Tidoeh angcoeng ai hmuen to ka hnukma, toe Angraeng to ka oep.
7 Eg vil fagna meg og gleda meg yver di miskunn, at du hev set min armodsdom, kjært deg um mi sjælenaud.
Na palungnathaih ah anghoehaih hoi ka oh han: ka raihaih nang hnuk pae moe, ka pakhra patangkhanghaih nang panoek pae;
8 Og du hev ikkje gjeve meg i fiendehand, du hev sett mine føter på romlendt stad.
misa khaeah nang paek ai moe, ka khoknawk hae ahmuen kahnaep ah nang doetsak.
9 Ver meg nådig, Herre, for eg vert trengd! Mitt auga er upptært av hugverk, ja, mi sjæl og min likam.
Aw Angraeng, raihaih ka tong pongah, ka nuiah palungnathaih tawn raeh: palungset loiah ka mik, muithla hoi zoknawk doeh amro boih boeh.
10 For mitt liv kverv burt med sorg, og mine år med sukk; mi kraft fell av for mi misgjerning skuld, og mine bein er utmødde.
Palungset hoiah ka hinghaih hae ka laemsak moe, saning paroeai thung khuiqahhaih hoiah ka oh: ka sakpazaehaih pongah ka thazok sut moe, ka huhnawk doeh qong boeh.
11 For alle mine motstandarar skuld hev eg vorte til skam, ja, til stor skam for mine grannar, og til skræma for mine kjenningar; dei som ser meg på gata, flyr undan for meg.
Ka misanawk hoi ka imtaengnawk mah kai ang hnap o, ampui angzongnawk mah doeh kai ang zit o: tasa bangah kai hnu kaminawk mah ang cawn o taak boih.
12 Eg er gløymd som ein daud mann, ute or hjarta; eg hev vorte som eit sundbrotnande kjerald.
Kai loe poek han koi kaom ai kadueh kami baktiah ang pahnet o: kai loe kakoi long laom baktiah ni ka oh boeh.
13 For eg høyrer baktale av mange, rædsla rundt ikring, med di dei legg råd saman imot meg; dei lurer på å taka mitt liv.
Paroeai kaminawk mah thuih o ih kasae lok khue ni ka thaih: ka taengah om kaminawk loe zitthok kami ah ni oh o boih: nihcae loe nawnto amkhueng o moe, ka hinghaih lak hanah khokhan o.
14 Men eg, eg set mi lit til deg Herre; eg segjer: «Du er min Gud.»
Toe Aw Angaeng, nang ah ni kam ha: nang loe ka Sithaw ni, tiah ka thuih.
15 I di hand stend mine tider; berga meg or handi på mine fiendar, og frå deim som forfylgjer meg!
Kai ih atuenawk loe na ban thungah ni oh; ka misanawk hoi kai pacaekthlaek kaminawk ban thung hoiah na loisak ah.
16 Lat di åsyn lysa yver din tenar, frels meg ved di miskunn!
Na tamna nuiah na mikhmai pansak raeh loe, na palungnathaih hoiah na pahlong ah.
17 Herre, lat meg ikkje verta til skammar, for eg ropar til deg; lat dei ugudlege verta til skammar og tagna i helheimen! (Sheol h7585)
Aw Angraeng, na zatsak hmah; nang khaeah lawk ka thuih pongah, kasae kaminawk to azatpaw o nasoe, nihcae loe taprong thungah anghngai o duem nasoe. (Sheol h7585)
18 Lat lygn-lippor verta mållause som talar skamdjervt mot den rettferdige, med ovmod og uvyrdnad!
Amoekhaih lok, hnaphnaehaih hoi katoeng kaminawk khet patoekhaih lokthui kami, amsawnlok thuihaih pahninawk to angsumh o nasoe.
19 Kor stor er din godhug, som du hev gøymt åt deim som ottast deg, som du hev vist mot deim som flyr til deg, for augo på menneskjeborni!
Nang zii kaminawk hanah na suek pae moe, kaminawk mikhnuk ah, na nuiah amha kaminawk khaeah na sak pae ih, na hoihaih loe kawkruk maw len.
20 Du løyner deim i løynrom for di åsyn mot samansvorne menner, du gøymer deim i ei bud mot kiv av tungor.
Kaminawk ih amoekhaih thung hoi loisak hanah, panoek thai ai na ohhaih ahmuen thungah nihcae to na hawk boeh: misa koeh lok apaehhaih palai thung hoi pakaa hanah nihcae to, panoek thai ai na ohhaih ahmuen thungah na suek.
21 Lova vere Herren, for han hev gjort si miskunn underfull imot meg i ein fast by!
Kacak vangpui ah dawnrai tahmenhaih amtuengsak pongah, Angraeng khae tahamhoihaih om nasoe.
22 Og eg, eg sagde i mi hugsott: «Eg er burtriven frå dine augo!» men endå høyrde du røysti av mine audmjuke bøner, då eg ropa til deg.
Kai loe na hmaa hoi kang thla ving boeh, tiah tasoehhaih hoiah lok ka thuih, toe nang kang kawk naah, tahmen kang hnikhaih lok to nang tahngai pae.
23 Elska Herren, alle hans trugne! Herren vaktar dei trufaste, men gjev rikeleg attergjeld til den som fer med ovmod.
Anih ih kaciim kaminawk boih, Angraeng to palung oh! Angraeng loe oep kaom kaminawk to khetzawn, amoek kaminawk hanah loe kasae sakhaih tangqum to kating ah a paek.
24 Ver hugheile og lat dykkar hjarta vera sterkt, alle de som ventar på Herren!
Nangcae Angraeng oephaih tawn kaminawk boih, thazok o hmah, to tiah nahaeloe anih mah na palungthin tha na cak o sak tih.
