Salmenes 27

1 Av David. Herren er mitt ljos og mi frelsa, kven skulde eg ottast for? Herren er verni for mitt liv, kven skulde eg ræddast for?

[A Psalm] of David. The LORD is my light and my salvation; whom shall I fear? the LORD is the strength of my life; of whom shall I be afraid?

2 Når illmenne søkjer på meg og vil eta mitt kjøt, mine motstandarar og mine fiendar, so snåvar og fell dei sjølve.

When evil-doers came upon me to eat up my flesh, [even] mine adversaries and my foes, they stumbled and fell.

3 Um ein her lægrar seg imot meg, so ottast ikkje mitt hjarta; um ufred reiser seg imot meg, er eg endå hugheil.

Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, even then will I be confident.

4 Eitt hev eg bede Herren um, det stundar eg etter: at eg må bu i Herrens hus alle mine livdagar, so eg kann skoda Herrens ynde og grunda i hans tempel.

One thing have I asked of the LORD, that will I seek after; that I may dwell in the house of the LORD all the days of my life, to behold the beauty of the LORD, and to inquire in his temple.

5 For han gøymer meg i sitt hus på den vonde dag, han løyner meg i løynrom i sitt tjeld; han fører meg upp på eit berg.

For in the day of trouble he shall keep me secretly in his pavilion: in the covert of his tabernacle shall he hide me; he shall lift me up upon a rock.

6 Og no skal mitt hovud vera upphøgd seg yver mine fiendar rundt ikring meg, og eg vil bera fram offer med fagnadljod i hans tjeld, eg vil syngja og leika for Herren.

And now shall mine head be lifted up above mine enemies round about me; and I will offer in his tabernacle sacrifices of joy; I will sing, yea, I will sing praises unto the LORD.

7 Høyr, Herre, eg ropar høgt; og ver meg nådig og svara meg!

Hear, O LORD, when I cry with my voice: have mercy also upon me, and answer me.

8 Mitt hjarta ber fram for deg ditt ord: «Søk mi åsyn!» Herre, eg søkjer di åsyn.

[When thou saidst], Seek ye my face; my heart said unto thee, Thy face, LORD, will I seek.

9 Løyn ikkje di åsyn for meg, vis ikkje din tenar frå deg i vreide! Du hev vore mi hjelp. Støyt meg ikkje burt og forlat meg ikkje, du Gud som er mi frelsa!

Hide not thy face from me; put not thy servant away in anger: thou hast been my help; cast me not off, neither forsake me, O God of my salvation.

10 For far min og mor mi hev forlate meg, men Herren tek meg upp.

For my father and my mother have forsaken me, but the LORD will take me up.

11 Lær meg, Herre, din veg, og leid meg på den jamne stig for deira skuld som lurer på meg!

Teach me thy way, O LORD; and lead me in a plain path, because of mine enemies.

12 Gjev meg ikkje til deira mordhug som trengjer meg! for falske vitne stend upp imot meg, og folk som frøser av vald.

Deliver me not over unto the will of mine adversaries: for false witnesses are risen up against me, and such as breathe out cruelty.

13 Å, dersom eg ikkje trudde at eg skulde få sjå Herrens godhug i livsens land -!

[I had fainted], unless I had believed to see the goodness of the LORD in the land of the living.

14 Venta på Herren, ver hugheil, og lat ditt hjarta verta sterkt. Ja, venta på Herren!

Wait on the LORD: be strong, and let thine heart take courage; yea, wait thou on the LORD.