Salmenes 27

1 Av David. Herren er mitt ljos og mi frelsa, kven skulde eg ottast for? Herren er verni for mitt liv, kven skulde eg ræddast for?

“Of David.” The Lord is my light and my salvation; of whom shall I be afraid? the Lord is the fortress of my life; of whom shall I have dread?

2 Når illmenne søkjer på meg og vil eta mitt kjøt, mine motstandarar og mine fiendar, so snåvar og fell dei sjølve.

When evil-doers come near against me to eat up my flesh, my assailants and my enemies at me: then do they stumble and fall.

3 Um ein her lægrar seg imot meg, so ottast ikkje mitt hjarta; um ufred reiser seg imot meg, er eg endå hugheil.

If an army should encamp against me, my heart shall not fear: if war should arise against me, even then will I have trust.

4 Eitt hev eg bede Herren um, det stundar eg etter: at eg må bu i Herrens hus alle mine livdagar, so eg kann skoda Herrens ynde og grunda i hans tempel.

One thing have I asked of the Lord, that I will seek for: that I may dwell in the house of the Lord all the days of my life, to behold the loveliness of the Lord, and to be every morning early in his temple.

5 For han gøymer meg i sitt hus på den vonde dag, han løyner meg i løynrom i sitt tjeld; han fører meg upp på eit berg.

For he will hide me in his pavilion on the day of evil; he will conceal me in the secret of his tabernacle; upon a rock will he place me high.

6 Og no skal mitt hovud vera upphøgd seg yver mine fiendar rundt ikring meg, og eg vil bera fram offer med fagnadljod i hans tjeld, eg vil syngja og leika for Herren.

And now will my head be lifted up above my enemies all round about me; and I will sacrifice in his tabernacle sacrifices of joy: I will sing, and I will triumphantly play unto the Lord.

7 Høyr, Herre, eg ropar høgt; og ver meg nådig og svara meg!

Hear, O Lord, my voice, [when] I call, and be gracious unto me, and answer me.

8 Mitt hjarta ber fram for deg ditt ord: «Søk mi åsyn!» Herre, eg søkjer di åsyn.

Of thee, said my heart, “Seek ye my presence”: thy presence, Lord, will I seek.

9 Løyn ikkje di åsyn for meg, vis ikkje din tenar frå deg i vreide! Du hev vore mi hjelp. Støyt meg ikkje burt og forlat meg ikkje, du Gud som er mi frelsa!

Hide [then] not thy face from me; reject not in anger thy servant, thou [who] hast been my help: cast me not off, nor forsake me, O God of my salvation.

10 For far min og mor mi hev forlate meg, men Herren tek meg upp.

For my father and my mother have forsaken me; but the Lord will take me up.

11 Lær meg, Herre, din veg, og leid meg på den jamne stig for deira skuld som lurer på meg!

Point me out thy way, O Lord! and guide me on a level path, because of those that regard me enviously.

12 Gjev meg ikkje til deira mordhug som trengjer meg! for falske vitne stend upp imot meg, og folk som frøser av vald.

Give me not up to the [revengeful] desire of my assailants; for there are risen up against me false witnesses, and such as utter violence.

13 Å, dersom eg ikkje trudde at eg skulde få sjå Herrens godhug i livsens land -!

Unless I had believed to see the goodness of the Lord in the land of life—

14 Venta på Herren, ver hugheil, og lat ditt hjarta verta sterkt. Ja, venta på Herren!

Wait on the Lord; be strong, and let thy heart be of good courage; and only wait on the Lord.