Salmenes 27

1 Av David. Herren er mitt ljos og mi frelsa, kven skulde eg ottast for? Herren er verni for mitt liv, kven skulde eg ræddast for?

The psalm of David before he was anointed. The Lord is my light and my salvation, whom shall I fear? The Lord is the protector of my life: of whom shall I be afraid?

2 Når illmenne søkjer på meg og vil eta mitt kjøt, mine motstandarar og mine fiendar, so snåvar og fell dei sjølve.

Whilst the wicked draw near against me, to eat my flesh. My enemies that trouble me, have themselves been weakened, and have fallen.

3 Um ein her lægrar seg imot meg, so ottast ikkje mitt hjarta; um ufred reiser seg imot meg, er eg endå hugheil.

If armies in camp should stand together against me, my heart shall not fear. If a battle should rise up against me, in this will I be confident.

4 Eitt hev eg bede Herren um, det stundar eg etter: at eg må bu i Herrens hus alle mine livdagar, so eg kann skoda Herrens ynde og grunda i hans tempel.

One thing I have asked of the Lord, this will I seek after; that I may dwell in the house of the Lord all the days of my life. That I may see the delight of the Lord, and may visit his temple.

5 For han gøymer meg i sitt hus på den vonde dag, han løyner meg i løynrom i sitt tjeld; han fører meg upp på eit berg.

For he hath hidden me in his tabernacle; in the day of evils, he hath protected me in the secret place of his tabernacle.

6 Og no skal mitt hovud vera upphøgd seg yver mine fiendar rundt ikring meg, og eg vil bera fram offer med fagnadljod i hans tjeld, eg vil syngja og leika for Herren.

He hath exalted me upon a rock: and now he hath lifted up my head above my enemies. I have gone round, and have offered up in his tabernacle a sacrifice of jubilation: I will sing, and recite a psalm to the Lord.

7 Høyr, Herre, eg ropar høgt; og ver meg nådig og svara meg!

Hear, O Lord, my voice, with which I have cried to thee: have mercy on me and hear me.

8 Mitt hjarta ber fram for deg ditt ord: «Søk mi åsyn!» Herre, eg søkjer di åsyn.

My heart hath said to thee: My face hath sought thee: thy face, O Lord, will I still seek.

9 Løyn ikkje di åsyn for meg, vis ikkje din tenar frå deg i vreide! Du hev vore mi hjelp. Støyt meg ikkje burt og forlat meg ikkje, du Gud som er mi frelsa!

Turn not away thy face from me; decline not in thy wrath from thy servant. Be thou my helper, forsake me not; do not thou despise me, O God my Saviour.

10 For far min og mor mi hev forlate meg, men Herren tek meg upp.

For my father and my mother have left me: but the Lord hath taken me up.

11 Lær meg, Herre, din veg, og leid meg på den jamne stig for deira skuld som lurer på meg!

Set me, O Lord, a law in thy way, and guide me in the right path, because of my enemies.

12 Gjev meg ikkje til deira mordhug som trengjer meg! for falske vitne stend upp imot meg, og folk som frøser av vald.

Deliver me not over to the will of them that trouble me; for unjust witnesses have risen up against me; and iniquity hath lied to itself.

13 Å, dersom eg ikkje trudde at eg skulde få sjå Herrens godhug i livsens land -!

I believe to see the good things of the Lord in the land of the living.

14 Venta på Herren, ver hugheil, og lat ditt hjarta verta sterkt. Ja, venta på Herren!

Expect the Lord, do manfully, and let thy heart take courage, and wait thou for the Lord.