< Salmenes 22 >

1 Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.
Meu Deus, meu Deus, porque me desamparaste? porque te alongas do meu auxílio e das palavras do meu bramido?
2 Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.
Meu Deus, eu clamo de dia, e tu não me ouves; de noite, e não tenho sossego.
3 Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.
Porém tu és santo, o que habitas entre os louvores de Israel.
4 På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.
Em ti confiaram nossos pais; confiaram, e tu os livraste.
5 Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.
A ti clamaram e escaparam; em ti confiaram, e não foram confundidos.
6 Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.
Mas eu sou verme, e não homem, opróbrio dos homens e desprezado do povo.
7 Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:
Todos os que veem zombam de mim, arreganham os beiços e meneiam a cabeça, dizendo:
8 «Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»
Confiou no Senhor, que o livre; livre-o, pois nele tem prazer.
9 Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.
Mas tu és o que me tiraste do ventre: fizeste-me esperar, estando aos peitos de minha mãe.
10 På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.
Sobre ti fui lançado desde a madre; tu és o meu Deus desde o ventre de minha mãe.
11 Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.
Não te alongues de mim, pois a angústia está perto, e não há quem ajude.
12 Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.
Muitos touros me cercaram; fortes touros de Bazan me rodearam.
13 Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.
Abriram contra mim suas bocas, como um leão que despedaça e que ruge.
14 Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.
Como água me derramei, e todos os meus ossos se desconjuntaram: o meu coração é como cera, derreteu-se no meio das minhas entranhas.
15 Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.
A minha força se secou como um caco, e a língua se me pega ao paladar: e me puseste no pó da morte.
16 For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.
Pois me rodearam cães: o ajuntamento de malfeitores me cercou, traspassaram-me as mãos e os pés.
17 Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.
Poderia contar todos os meus ossos: eles o veem e me contemplam.
18 Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.
Repartem entre si os meus vestidos, e lançam sortes sobre a minha túnica.
19 Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!
Mas tu, Senhor, não te alongues de mim: força minha, apressa-te em socorrer-me.
20 Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!
Livra-me a minha alma da espada, e a minha predileta da força do cão.
21 Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!
Salva-me da boca do leão, sim, ouviste-me, desde as pontas dos unicórnios.
22 Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.
Então declararei o teu nome aos meus irmãos: louvar-te-ei no meio da congregação.
23 De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!
Vós, que temeis ao Senhor, louvai-o; todos vós, semente de Jacob, glorificai-o; e temei-o todos vós, semente de Israel.
24 For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.
Porque não desprezou nem abominou a aflição do aflito, nem escondeu dele o seu rosto; antes, quando ele clamou, o ouviu.
25 Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.
O meu louvor virá de ti na grande congregação: pagarei os meus votos perante os que o temem.
26 Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!
Os mansos comerão e se fartarão; louvarão ao Senhor os que o buscam: o vosso coração viverá eternamente.
27 Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.
Todos os limites da terra se lembrarão, e se converterão ao Senhor: e todas as gerações das nações adorarão perante a tua face.
28 For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.
Porque o reino é do Senhor, e ele domina entre as nações.
29 Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.
Todos os que na terra são gordos comerão e adorarão, e todos os que descem ao pó se prostrarão perante ele: e ninguém poderá reter viva a sua alma.
30 Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.
Uma semente o servirá: será contada ao Senhor de geração em geração.
31 Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.
Chegarão e anunciarão a sua justiça ao povo que nascer, porquanto ele o fez.

< Salmenes 22 >