Salmenes 22
1 Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.
To the chief Musician upon Aijeleth Shahar, A Psalm of David. My God, my God, why hast thou forsaken me? [why art thou so far] from helping me, [and from] the words of my roaring?
2 Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.
O my God, I cry in the day-time, but thou hearest not; and in the night season, and am not silent.
3 Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.
But thou [art] holy, [O thou] that inhabitest the praises of Israel.
4 På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.
Our fathers trusted in thee: they trusted, and thou didst deliver them.
5 Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.
They cried to thee, and were delivered: they trusted in thee, and were not confounded.
6 Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.
But I [am] a worm, and no man; a reproach of men, and despised by the people.
7 Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:
All they that see me deride me: they shoot out the lip, they shake the head, [saying],
8 «Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»
He trusted on the LORD [that] he would deliver him: let him deliver him, seeing he delighted in him.
9 Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.
But thou [art] he that brought me forth into life: thou didst make me hope [when I was] upon my mother's breasts.
10 På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.
I was cast upon thee from my birth: thou [art] my God from the time I was born.
11 Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.
Be not far from me; for trouble [is] near; for [there is] none to help.
12 Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.
Many bulls have compassed me: strong [bulls] of Bashan have beset me round.
13 Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.
They gaped upon me [with] their mouths, [as] a ravening and a roaring lion.
14 Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.
I am poured out like water, and all my bones are out of joint: my heart is like wax; it is melted in the midst of my bowels.
15 Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.
My strength is dried up like a potsherd; and my tongue cleaveth to my jaws; and thou hast brought me into the dust of death.
16 For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.
For dogs have compassed me: the assembly of the wicked have inclosed me: they pierced my hands and my feet.
17 Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.
I may number all my bones: they look [and] stare upon me.
18 Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.
They part my garments among them, and cast lots upon my vesture.
19 Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!
But be not thou far from me, O LORD: O my strength, haste thee to help me.
20 Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!
Deliver my soul from the sword; my darling from the power of the dog.
21 Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!
Save me from the lion's mouth: for thou hast heard me from the horns of the unicorns.
22 Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.
I will declare thy name to my brethren: in the midst of the congregation will I praise thee.
23 De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!
Ye that fear the LORD, praise him; all ye the seed of Jacob, glorify him; and fear him, all ye the seed of Israel.
24 For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.
For he hath not despised nor abhorred the affliction of the afflicted; neither hath he hid his face from him; but when he cried to him, he heard.
25 Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.
My praise [shall be] of thee in the great congregation: I will pay my vows before them that fear him.
26 Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!
The meek shall eat and be satisfied: they shall praise the LORD that seek him: your heart shall live for ever.
27 Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.
All the ends of the world shall remember and turn to the LORD: and all the kindreds of the nations shall worship before thee.
28 For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.
For the kingdom [is] the LORD'S: and he [is] the governor among the nations.
29 Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.
All [they that are] fat upon earth shall eat and worship: all they that go down to the dust shall bow before him: and none can keep alive his own soul.
30 Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.
A seed shall serve him; it shall be accounted to the LORD for a generation.
31 Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.
They shall come, and shall declare his righteousness to a people that shall be born, that he hath done [this].
