Salmenes 22
1 Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.
To him that excelleth upon Aiieleth Hasshahar. A Psalme of Dauid. My God, my God, why hast thou forsaken me, and art so farre from mine health, and from the wordes of my roaring?
2 Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.
O my God, I crie by day, but thou hearest not, and by night, but haue no audience.
3 Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.
But thou art holy, and doest inhabite the prayses of Israel.
4 På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.
Our fathers trusted in thee: they trusted, and thou didest deliuer them.
5 Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.
They called vpon thee, and were deliuered: they trusted in thee, and were not confounded.
6 Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.
But I am a worme, and not a man: a shame of men, and the contempt of the people.
7 Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:
All they that see me, haue me in derision: they make a mowe and nod the head, saying,
8 «Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»
He trusted in the Lord, let him deliuer him: let him saue him, seeing he loueth him.
9 Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.
But thou didest draw me out of ye wombe: thou gauest me hope, euen at my mothers breasts.
10 På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.
I was cast vpon thee, euen from ye wombe: thou art my God from my mothers belly.
11 Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.
Be not farre from me, because trouble is neere: for there is none to helpe me.
12 Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.
Many yong bulles haue compassed me: mightie bulles of Bashan haue closed me about.
13 Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.
They gape vpon me with their mouthes, as a ramping and roaring lyon.
14 Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.
I am like water powred out, and all my bones are out of ioynt: mine heart is like waxe: it is molten in the middes of my bowels.
15 Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.
My strength is dryed vp like a potsheard, and my tongue cleaueth to my iawes, and thou hast brought me into the dust of death.
16 For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.
For dogges haue compassed me, and the assemblie of the wicked haue inclosed me: they perced mine hands and my feete.
17 Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.
I may tell all my bones: yet they beholde, and looke vpon me.
18 Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.
They part my garments among them, and cast lottes vpon my vesture.
19 Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!
But be thou not farre off, O Lord, my strength: hasten to helpe me.
20 Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!
Deliuer my soule from the sword: my desolate soule from the power of the dogge.
21 Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!
Saue me from the lyons mouth, and answere me in sauing me from the hornes of the vnicornes.
22 Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.
I wil declare thy Name vnto my brethren: in the middes of the Congregation will I praise thee, saying,
23 De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!
Prayse the Lord, ye that feare him: magnifie ye him, all the seede of Iaakob, and feare ye him, all the seede of Israel.
24 For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.
For he hath not despised nor abhorred ye affliction of the poore: neither hath he hid his face from him, but when he called vnto him, he heard.
25 Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.
My prayse shalbe of thee in the great Congregation: my vowes will I perfourme before them that feare him.
26 Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!
The poore shall eate and be satisfied: they that seeke after the Lord, shall prayse him: your heart shall liue for euer.
27 Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.
All the endes of the worlde shall remember themselues, and turne to the Lord: and all the kinreds of the nations shall worship before thee.
28 For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.
For the kingdome is the Lords, and he ruleth among the nations.
29 Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.
All they that be fat in the earth, shall eate and worship: all they that go downe into the dust, shall bowe before him, euen he that cannot quicken his owne soule.
30 Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.
Their seede shall serue him: it shalbe counted vnto the Lord for a generation.
31 Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.
They shall come, and shall declare his righteousnesse vnto a people that shall be borne, because he hath done it.
