Salmenes 18
1 Til songmeisteren; av Herrens tenar David, som førde fram for Herren ordi i denne songen den dag då Herren hadde frelst honom frå alle hans fiendar og frå Saul. Og han sagde: Herre, eg hev deg hjarteleg kjær, min styrke!
To the chief Musician. [A Psalm] of David, the servant of Jehovah, who spoke to Jehovah the words of this song in the day that Jehovah had delivered him out of the hand of all his enemies and out of the hand of Saul. And he said, I will love thee, O Jehovah, my strength.
2 Herren er min berggrunn og mi festning og min frelsar; min Gud er mitt berg som eg flyr til, min skjold og mitt frelsehorn, mi borg.
Jehovah is my rock, and my fortress, and my deliverer; my God, my rock, in whom I will trust; my shield, and the horn of my salvation, my high tower.
3 Eg kallar på Herren som er høglova, og vert frelst frå mine fiendar.
I will call upon Jehovah, who is to be praised: so shall I be saved from mine enemies.
4 Daudsens reip var spente um meg, og bekkjer av vondskap skræmde meg.
The bands of death encompassed me, and torrents of Belial made me afraid.
The bands of Sheol surrounded me, the cords of death encountered me. (Sheol h7585)
6 I mi trengsla kalla eg på Herren, og eg ropa til min Gud; han høyrde frå sitt tempel mi røyst, og mitt rop kom for hans andlit, til hans øyro.
In my distress I called upon Jehovah, and I cried out to my God; he heard my voice out of his temple, and my cry came before him, into his ears.
7 Og jordi skok og riste seg, og grunnvollarne i fjelli skalv, og dei skok seg, for han var vreid.
Then the earth shook and quaked, and the foundations of the mountains trembled and shook, because he was wroth.
8 Røyk steig upp or hans nase, og eld frå hans munn åt um seg; gloande kol loga frå honom.
There went up a smoke out of his nostrils, and fire out of his mouth devoured: coals burned forth from it.
9 Og han lægde himmelen og steig ned, og det var kolmyrker under hans føter.
And he bowed the heavens, and came down; and darkness was under his feet.
10 Og han for fram på kerub, og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden.
And he rode upon a cherub and did fly; yea, he flew fast upon the wings of the wind.
11 Og han gjorde myrker til sitt åklæde rundt ikring seg, til sitt tjeld myrke vatn, tjukke skyer.
He made darkness his secret place, his tent round about him: darkness of waters, thick clouds of the skies.
12 Frå glansen for hans andlit for hans skyer fram, hagl og gloande kol.
From the brightness before him his thick clouds passed forth: hail and coals of fire.
13 Og Herren tora i himmelen, den Høgste let si røyst ljoda: hagl og gloande kol.
And Jehovah thundered in the heavens, and the Most High uttered his voice: hail and coals of fire.
14 Og han sende ut sine piler og spreidde deim ikring, og eldingar i mengd og fortulla deim.
And he sent his arrows, and scattered [mine enemies]; and he shot forth lightnings, and discomfited them.
15 Då kom djupålarne i vatnom til synes, og grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved ditt trugsmål, Herre, ved andepusten frå din nase.
And the beds of the waters were seen, and the foundations of the world were uncovered at thy rebuke, Jehovah, at the blast of the breath of thy nostrils.
16 Han rette ut handi frå det høge, han greip meg; han drog meg upp or store vatn.
He reached forth from above, he took me, he drew me out of great waters:
17 Han frelste meg frå min megtige fiende og frå mine hatarar, for dei var meg for sterke.
He delivered me from my strong enemy, and from them that hated me; for they were mightier than I.
18 Dei for imot meg på min motgangs dag; men Herren vart min studnad.
They encountered me in the day of my calamity, but Jehovah was my stay.
19 Han førde meg ut i vidt rom; han frelste meg, for han hadde hugnad i meg.
And he brought me forth into a large place; he delivered me, because he delighted in me.
20 Herren gjorde med meg etter mi rettferd, han lønte meg etter reinleiken i mine hender.
Jehovah hath rewarded me according to my righteousness; according to the cleanness of my hands hath he recompensed me.
21 For eg tok vare på Herrens vegar og fall ikkje i vondskap frå min Gud.
For I have kept the ways of Jehovah, and have not wickedly departed from my God.
22 For alle hans lover hadde eg for auga, hans bodord støytte eg ikkje frå meg.
For all his ordinances were before me, and I did not put away his statutes from me;
23 Og eg var ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd.
And I was upright with him, and kept myself from mine iniquity.
24 Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken i mine hender for hans augo.
And Jehovah hath recompensed me according to my righteousness, according to the cleanness of my hands in his sight.
25 Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande mann syner du deg ulastande,
With the gracious thou dost shew thyself gracious; with the upright man thou dost shew thyself upright;
26 mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde gjer du deg rang.
With the pure thou dost shew thyself pure; and with the perverse thou dost shew thyself contrary.
27 For du frelser arme folk og tvingar høge augo ned.
For it is thou that savest the afflicted people; but the haughty eyes wilt thou bring down.
28 For du let mi lampa lysa klårt, Herren, min Gud, gjer mitt myrker bjart.
For it is thou that makest my lamp to shine: Jehovah my God enlighteneth my darkness.
29 For ved deg renner eg mot herflokkar, og ved min Gud spring eg yver murar.
For by thee I have run through a troop; and by my God have I leaped over a wall.
30 Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom.
As for God, his way is perfect; the word of Jehovah is tried: he is a shield to all that trust in him.
31 For kven er Gud forutan Herren, og kven er eit berg utan vår Gud?
For who is God save Jehovah? and who is a rock if not our God?
32 Den Gud som gyrder meg med kraft og gjer min veg ulastande,
The God who girdeth me with strength, and maketh my way perfect,
33 som gjev meg føter liksom hindarne og set meg upp på mine høgder,
Who maketh my feet like hinds' [feet], and setteth me upon my high places;
34 som lærer upp mine hender til strid, so mine armar spenner koparbogen.
Who teacheth my hands to war, and mine arms bend a bow of brass;
35 Og du gav meg di frelsa til skjold, di høgre hand studde meg, og di småminking gjorde meg stor.
And thou didst give me the shield of thy salvation, and thy right hand held me up; and thy condescending gentleness hath made me great.
36 Du gjorde vidt rom åt mine stig under meg, og mine oklo vagga ikkje.
Thou didst enlarge my steps under me, and mine ankles have not wavered.
37 Eg forfylgde mine fiendar og nådde deim og vende ikkje um fyrr eg hev gjort av med deim.
I pursued mine enemies, and overtook them; and I turned not again till they were consumed.
38 Eg slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg; dei fell under føter.
I crushed them, and they were not able to rise: they fell under my feet.
39 Og du gyrde meg med kraft til striden; du bøygde under meg deim som stod upp imot meg.
And thou girdedst me with strength to battle; thou didst subdue under me those that rose up against me.
40 Du let mine fiendar snu ryggen til meg, og mine hatarar, deim rudde eg ut.
And mine enemies didst thou make to turn their backs unto me, and those that hated me I destroyed.
41 Dei ropa - men der var ingen frelsar - til Herren, men han svarar deim ikkje.
They cried, and there was none to save; — unto Jehovah, and he answered them not.
42 Og eg smuldrar deim som dust for vinden; som søyla på gator slo eg deim ut.
And I did beat them small as dust before the wind; I did cast them out as the mire of the streets.
43 Du frelste meg frå folke-ufred; du sette meg til hovud for heidningar; folk som eg ikkje kjende, tente meg.
Thou hast delivered me from the strivings of the people; thou hast made me the head of the nations: a people I knew not doth serve me.
44 Ved gjetordet um meg lydde dei meg; framande folk smeikte for meg.
At the hearing of the ear, they obey me: strangers come cringing unto me.
45 Framande folk visna av og gjekk skjelvande ut or sine borger.
Strangers have faded away, and they come trembling forth from their close places.
46 Herren liver, og lova er han, mitt berg, og upphøgd er den Gud som meg frelser,
Jehovah liveth; and blessed be my rock; and exalted be the God of my salvation,
47 den Gud som gjev meg hemn og legg folkeslag under meg,
The God who hath avenged me, and hath subjected the peoples to me;
48 som frelser meg frå mine fiendar; ja - du lyfter meg høgt yver deim som stend imot meg, frå valdsmannen bergar du meg.
Who hath delivered me from mine enemies: yea, thou hast lifted me up above them that rose up against me; from the man of violence hast thou delivered me.
49 Difor vil eg prisa deg millom heidningarne, Herre, og lovsyngja ditt namn.
Therefore will I give thanks to thee, Jehovah, among the nations, and will sing psalms to thy name.
50 Han gjer frelsa stor for sin konge, og gjer miskunn mot den som er salva av honom, mot David og hans ætt til æveleg tid.
[It is he] who giveth great deliverances to his king, and sheweth loving-kindness to his anointed, to David, and to his seed for evermore.
