Salmenes 17
1 Ei bøn av David. Herre, høyr på rettvis sak, lyd etter mitt rop, vend øyra til mi bøn frå saklause lippor!
A Prayer of David. Hear the right, O Jehovah, attend unto my cry; give ear unto my prayer, which is not out of feigned lips.
2 Lat min rett ganga ut frå ditt andlit, dine augo skoda kva rett er!
Let my judgment come forth from thy presence, let thine eyes regard equity.
3 Du prøver mitt hjarta, gjestar det um natti, du ransakar meg, du finn ingen ting; min tanke vik ikkje av frå min munn.
Thou hast proved my heart, thou hast visited me by night; thou hast tried me, thou hast found nothing: my thought goeth not beyond my word.
4 Mot det som menneskje hev gjort meg, hev eg etter ordet frå dine lippor teke meg i vare for valdsmanns stigar.
Concerning the works of men, by the word of thy lips I have kept from the paths of the violent [man].
5 Mine stig heldt seg stødt til dine farvegar, mine føtar snåva ikkje.
When thou holdest my goings in thy paths, my footsteps slip not.
6 Eg ropar til deg, for du svarar meg, Gud! Bøyg ditt øyra til meg, høyr mitt ord!
I have called upon thee, for thou answerest me, O God. Incline thine ear unto me, hear my speech.
7 Vis di underfulle miskunn, du som frelsar deim som flyr til deg, frå deim som stend imot di høgre hand!
Shew wondrously thy loving-kindnesses, O thou that savest by thy right hand them that trust [in thee] from those that rise up [against them].
8 Vakta meg som din augnestein! gøym meg i skuggen av dine vengjer
Keep me as the apple of the eye, hide me under the shadow of thy wings,
9 for dei ugudlege som øydelegg meg, mine fiendar til dauden, som kringset meg!
From the wicked that destroy me, my deadly enemies, who compass me about.
10 Dei let sitt feite hjarta att, med sin munn talar dei i ovmod.
They are enclosed in their own fat; with their mouth they speak proudly.
11 Kvar me gjeng, kringgjeng dei oss no; sine augo set dei på å støyta meg ned til jordi.
They have now encompassed us in our steps; their eyes have they set, bowing down to the earth.
12 Han er lik ei løva som stundar etter å riva sund, og ei ungløva som ligg i løyne.
He is like a lion that is greedy of its prey, and as a young lion lurking in secret places.
13 Statt upp, Herre, stig fram imot honom, støyt honom ned, frels mi sjæl frå den ugudlege med ditt sverd,
Arise, Jehovah, anticipate him, cast him down: deliver my soul from the wicked, thy sword;
14 frå menner med di hand, Herre, frå menner av denne verdi, som hev sin lut i dette liv, og som du fyller buken på med dine skattar, dei som er rike på søner og let sine avleivor etter seg til sine born!
From men [who are] thy hand, O Jehovah, from men of this age: their portion is in [this] life, and their belly thou fillest with thy hid [treasure]; they have their fill of sons, and leave the rest of their [substance] to their children.
15 Eg skal i rettferd skoda ditt andlit, eg skal, når eg vaknar, mettast av di åsyn.
As for me, I will behold thy face in righteousness; I shall be satisfied, when I awake, with thy likeness.
