Salmenes 142

1 Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

I cried unto the LORD with my voice; with my voice unto the LORD did I make my supplication.

2 Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

I poured out my complaint before him; I showed before him my trouble.

3 Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

When my spirit was overwhelmed within me, then you knew my path. In the way wherein I walked have they privately laid a snare for me.

4 Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

I looked on my right hand, and beheld, but there was no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.

5 Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

I cried unto you, O LORD: I said, You are my refuge and my portion in the land of the living.

6 Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

Attend unto my cry; for I am brought very low: deliver me from my persecutors; for they are stronger than I.

7 Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.

Bring my soul out of prison, that I may praise your name: the righteous shall compass me about; for you shall deal bountifully with me.