Salmenes 142

1 Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

Maschil of David, when he was in the cave; a Prayer. With my voice I cry unto the LORD; with my voice I make supplication unto the LORD.

2 Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

I pour out my complaint before Him, I declare before Him my trouble;

3 Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

When my spirit fainteth within me — Thou knowest my path — in the way wherein I walk have they hidden a snare for me.

4 Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

Look on my right hand, and see, for there is no man that knoweth me; I have no way to flee; no man careth for my soul.

5 Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

I have cried unto Thee, O LORD; I have said: 'Thou art my refuge, my portion in the land of the living.'

6 Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

Attend unto my cry; for I am brought very low; deliver me from my persecutors; for they are too strong for me.

7 Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.

Bring my soul out of prison, that I may give thanks unto Thy name; the righteous shall crown themselves because of me; for Thou wilt deal bountifully with me.