Salmenes 142

1 Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren.

A Maskil of David, when he was in the cave. A prayer. I cry aloud to the LORD; I lift my voice to the LORD for mercy.

2 Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud.

I pour out my complaint before Him; I reveal my trouble to Him.

3 Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg.

Although my spirit grows faint within me, You know my way. Along the path I travel they have hidden a snare for me.

4 Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl.

Look to my right and see; no one attends to me. There is no refuge for me; no one cares for my soul.

5 Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.»

I cry to You, O LORD: “You are my refuge, my portion in the land of the living.”

6 Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke.

Listen to my cry, for I am brought quite low. Rescue me from my pursuers, for they are too strong for me.

7 Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg.

Free my soul from prison, that I may praise Your name. The righteous will gather around me because of Your goodness to me.