Salmenes 139
1 Til songmeisteren; av David; ein salme. Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
Müzik şefi için - Davut'un mezmuru Ya RAB, sınayıp tanıdın beni.
2 Um eg sit eller stend upp, so veit du det, du skynar min tanke langan veg.
Oturup kalkışımı bilirsin, Niyetimi uzaktan anlarsın.
3 Mi gonga og lega røyner du ut, og alle mine vegar kjenner du grant.
Gittiğim yolu, yattığım yeri inceden inceye elersin, Bütün yaptıklarımdan haberin var.
4 For det er inkje ord på mi tunga - sjå, Herre, du kjenner det alt til fullnads.
Daha sözü ağzıma almadan, Söyleyeceğim her şeyi bilirsin, ya RAB.
5 Bak og framme held du ikring meg, og du legg di hand på meg.
Beni çepeçevre kuşattın, Elini üzerime koydun.
6 Slik kunnskap er meg for underleg, han er for høg, eg kann ikkje greida honom.
Kaldıramam böylesi bir bilgiyi, Başa çıkamam, erişemem.
7 Kvar skal eg fara frå din ande, og kvar skal eg fly ifrå ditt andlit?
Nereye gidebilirim senin Ruhun'dan, Nereye kaçabilirim huzurundan?
8 For eg upp til himmelen, so er du der, og reidde eg seng i helheimen, sjå, der er du og. (Sheol h7585)
Göklere çıksam, oradasın, Ölüler diyarına yatak sersem, yine oradasın. (Sheol h7585)
9 Tek eg vengjerne til morgonroden, slo eg meg ned ved ytste havet,
Seherin kanatlarını alıp uçsam, Denizin ötesine konsam,
10 di hand vilde leida meg ogso der, og di høgre hand vilde halda meg fast.
Orada bile elin yol gösterir bana, Sağ elin tutar beni.
11 Og sagde eg: «Myrker løyne meg, og ljoset verte natt ikringum meg, »
Desem ki, “Karanlık beni kaplasın, Çevremdeki aydınlık geceye dönsün.”
12 so vilde ikkje heller myrkret gjera noko myrkt for deg, og natti vilde vera ljos som dagen, myrkret vilde vera som ljoset.
Karanlık bile karanlık sayılmaz senin için, Gece, gündüz gibi ışıldar, Karanlıkla aydınlık birdir senin için.
13 For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv.
İç varlığımı sen yarattın, Annemin rahminde beni sen ördün.
14 Eg takkar deg, av di eg er laga på øgjeleg underfull vis; underfulle er dine verk, og mi sjæl veit det so vel.
Sana övgüler sunarım, Çünkü müthiş ve harika yaratılmışım. Ne harika işlerin var! Bunu çok iyi bilirim.
15 Mine bein var ikkje dulde for deg då eg vart laga i løynd, då eg med kunst vart verka djupt i jordi.
Gizli yerde yaratıldığımda, Yerin derinliklerinde örüldüğümde, Bedenim senden gizli değildi.
16 Då eg var eit foster, såg dine augo meg, og i di bok vart dei alle uppskrivne, dei dagar som vart fastsette, då ikkje ein av deim var komen.
Henüz döl yatağındayken gözlerin gördü beni; Bana ayrılan günlerin hiçbiri gelmeden, Hepsi senin kitabına yazılmıştı.
17 Og kor dyre dine tankar er for meg, du Gud, kor store summarne er av deim!
Hakkımdaki düşüncelerin ne değerli, ey Tanrı, Sayıları ne çok!
18 Vil eg telja deim, so er dei fleire enn sand; eg vaknar, og endå er eg hjå deg.
Kum tanelerinden fazladır saymaya kalksam. Uyanıyorum, hâlâ seninleyim.
19 Gud, gjev du vilde drepa den ugudlege! og de, blodfuse menner, vik burt frå meg -
Ey Tanrı, keşke kötüleri öldürsen! Ey eli kanlı insanlar, uzaklaşın benden!
20 dei som nemner deg med fulskap, brukar ditt namn til lygn - dine fiendar!
Çünkü senin için kötü konuşuyorlar, Adını kötüye kullanıyor düşmanların.
21 Skulde eg ikkje, Herre, hata deim som hatar deg, og styggjast ved deim som stend deg imot?
Ya RAB, nasıl tiksinmem senden tiksinenlerden? Nasıl iğrenmem sana başkaldıranlardan?
22 Med det sterkaste hatet hatar eg deim, fiendar er dei for meg.
Onlardan tümüyle nefret ediyor, Onları düşman sayıyorum.
23 Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv meg og kjenn mine tankar!
Ey Tanrı, yokla beni, tanı yüreğimi, Sına beni, öğren kaygılarımı.
24 Og sjå um eg er på veg til pinsla, og leid meg på æveleg veg!
Bak, seni gücendiren bir yönüm var mı, Öncülük et bana sonsuz yaşam yolunda!
