Salmenes 139
1 Til songmeisteren; av David; ein salme. Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
To the Overseer. — A Psalm by David. Jehovah, Thou hast searched me, and knowest.
2 Um eg sit eller stend upp, so veit du det, du skynar min tanke langan veg.
Thou — Thou hast known my sitting down, And my rising up, Thou hast attended to my thoughts from afar.
3 Mi gonga og lega røyner du ut, og alle mine vegar kjenner du grant.
My path and my couch Thou hast fanned, And [with] all my ways hast been acquainted.
4 For det er inkje ord på mi tunga - sjå, Herre, du kjenner det alt til fullnads.
For there is not a word in my tongue, Lo, O Jehovah, Thou hast known it all!
5 Bak og framme held du ikring meg, og du legg di hand på meg.
Behind and before Thou hast besieged me, And Thou dost place on me Thy hand.
6 Slik kunnskap er meg for underleg, han er for høg, eg kann ikkje greida honom.
Knowledge too wonderful for me, It hath been set on high, I am not able for it.
7 Kvar skal eg fara frå din ande, og kvar skal eg fly ifrå ditt andlit?
Whither do I go from Thy Spirit? And whither from Thy face do I flee?
8 For eg upp til himmelen, so er du der, og reidde eg seng i helheimen, sjå, der er du og. (Sheol h7585)
If I ascend the heavens — there Thou [art], And spread out a couch in Sheol, lo, Thee! (Sheol h7585)
9 Tek eg vengjerne til morgonroden, slo eg meg ned ved ytste havet,
I take the wings of morning, I dwell in the uttermost part of the sea,
10 di hand vilde leida meg ogso der, og di høgre hand vilde halda meg fast.
Also there Thy hand doth lead me, And Thy right hand doth hold me.
11 Og sagde eg: «Myrker løyne meg, og ljoset verte natt ikringum meg, »
And I say, 'Surely darkness bruiseth me, Then night [is] light to me.
12 so vilde ikkje heller myrkret gjera noko myrkt for deg, og natti vilde vera ljos som dagen, myrkret vilde vera som ljoset.
Also darkness hideth not from Thee, And night as day shineth, as [is] darkness so [is] light.
13 For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv.
For Thou — Thou hast possessed my reins, Thou dost cover me in my mother's belly.
14 Eg takkar deg, av di eg er laga på øgjeleg underfull vis; underfulle er dine verk, og mi sjæl veit det so vel.
I confess Thee, because that [with] wonders I have been distinguished. Wonderful [are] Thy works, And my soul is knowing [it] well.
15 Mine bein var ikkje dulde for deg då eg vart laga i løynd, då eg med kunst vart verka djupt i jordi.
My substance was not hid from Thee, When I was made in secret, Curiously wrought in the lower part of earth.
16 Då eg var eit foster, såg dine augo meg, og i di bok vart dei alle uppskrivne, dei dagar som vart fastsette, då ikkje ein av deim var komen.
Mine unformed substance Thine eyes saw, And on Thy book all of them are written, The days they were formed — And not one among them.
17 Og kor dyre dine tankar er for meg, du Gud, kor store summarne er av deim!
And to me how precious have been Thy thoughts, O God, how great hath been their sum!
18 Vil eg telja deim, so er dei fleire enn sand; eg vaknar, og endå er eg hjå deg.
I recount them! than the sand they are more, I have waked, and I am still with Thee.
19 Gud, gjev du vilde drepa den ugudlege! og de, blodfuse menner, vik burt frå meg -
Dost Thou slay, O God, the wicked? Then, men of blood, turn aside from me!
20 dei som nemner deg med fulskap, brukar ditt namn til lygn - dine fiendar!
Who exchange Thee for wickedness, Lifted up to vanity [are] Thine enemies.
21 Skulde eg ikkje, Herre, hata deim som hatar deg, og styggjast ved deim som stend deg imot?
Do not I hate, Jehovah, those hating Thee? And with Thy withstanders grieve myself?
22 Med det sterkaste hatet hatar eg deim, fiendar er dei for meg.
[With] perfect hatred I have hated them, Enemies they have become to me.
23 Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv meg og kjenn mine tankar!
Search me, O God, and know my heart, Try me, and know my thoughts,
24 Og sjå um eg er på veg til pinsla, og leid meg på æveleg veg!
And see if a grievous way be in me, And lead me in a way age-during!
