Salmenes 139
1 Til songmeisteren; av David; ein salme. Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
“To the chief musician, by David, a psalm.” O Lord! thou hast searched me through, and thou knowest [me].
2 Um eg sit eller stend upp, so veit du det, du skynar min tanke langan veg.
Thou indeed knowest my sitting down and my rising up, thou understandest my thinking while yet afar off.
3 Mi gonga og lega røyner du ut, og alle mine vegar kjenner du grant.
My walking and my lying down hast thou limited, and with all my ways art thou acquainted.
4 For det er inkje ord på mi tunga - sjå, Herre, du kjenner det alt til fullnads.
For, while there is not a word on my tongue, lo, thou, O Lord, knowest it entirely.
5 Bak og framme held du ikring meg, og du legg di hand på meg.
Behind and before hast thou hedged me in, and thou placest upon me thy hand.
6 Slik kunnskap er meg for underleg, han er for høg, eg kann ikkje greida honom.
Too wonderful is such knowledge for me: it is too exalted, I cannot attain unto it.
7 Kvar skal eg fara frå din ande, og kvar skal eg fly ifrå ditt andlit?
Whither shall I go from thy spirit? or whither shall I flee away from thy presence?
8 For eg upp til himmelen, so er du der, og reidde eg seng i helheimen, sjå, der er du og. (Sheol h7585)
If I should ascend into heaven, thou art there; and if I should make my bed in the nether world, behold, thou art there. (Sheol h7585)
9 Tek eg vengjerne til morgonroden, slo eg meg ned ved ytste havet,
If I should lift up the wings of the morning-dawn, if I should dwell in the uttermost parts of the sea:
10 di hand vilde leida meg ogso der, og di høgre hand vilde halda meg fast.
Even there would thy hand lead me, and thy right hand would seize hold of me.
11 Og sagde eg: «Myrker løyne meg, og ljoset verte natt ikringum meg, »
If I said, Surely darkness shall enshroud me, and into night [be turned] the light about me:
12 so vilde ikkje heller myrkret gjera noko myrkt for deg, og natti vilde vera ljos som dagen, myrkret vilde vera som ljoset.
Yet even darkness can obscure nothing from thee; but the night will shine like the day; both the darkness and the light are alike [to thee].
13 For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv.
For thou possessest my reins: thou hast covered me in my mother's womb.
14 Eg takkar deg, av di eg er laga på øgjeleg underfull vis; underfulle er dine verk, og mi sjæl veit det so vel.
I will thank thee therefore, that I am [so] fearfully [and] wonderfully made: wonderful are thy works; and that my soul knoweth right well.
15 Mine bein var ikkje dulde for deg då eg vart laga i løynd, då eg med kunst vart verka djupt i jordi.
My being was not concealed from thee, when I was made in secret, when I was [so to say] embroidered in the lowest parts of the earth.
16 Då eg var eit foster, såg dine augo meg, og i di bok vart dei alle uppskrivne, dei dagar som vart fastsette, då ikkje ein av deim var komen.
My undeveloped substance did thy eyes see; and in thy book were all of them written down—the days which have been formed, while yet not one of them was here.
17 Og kor dyre dine tankar er for meg, du Gud, kor store summarne er av deim!
And how precious are unto me thy thoughts, O God! how mightily great is their sum!
18 Vil eg telja deim, so er dei fleire enn sand; eg vaknar, og endå er eg hjå deg.
Should I count them, they would be more numerous than the sand: I awake, and I am still with thee.
19 Gud, gjev du vilde drepa den ugudlege! og de, blodfuse menner, vik burt frå meg -
If thou wouldst but slay the wicked, O God! and ye men of blood, depart from me.
20 dei som nemner deg med fulskap, brukar ditt namn til lygn - dine fiendar!
Who speak of thee for a wicked end, thy enemies, that bear [thy name] for a vain purpose.
21 Skulde eg ikkje, Herre, hata deim som hatar deg, og styggjast ved deim som stend deg imot?
Behold, those that hate thee I ever hate, O Lord; and for those that rise up against thee do I feel loathing.
22 Med det sterkaste hatet hatar eg deim, fiendar er dei for meg.
With the utmost hatred do I hate them: enemies are they become unto me.
23 Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv meg og kjenn mine tankar!
Search me through, O God, and know my heart; probe me, and know my thoughts:
24 Og sjå um eg er på veg til pinsla, og leid meg på æveleg veg!
And see if there be a way of perverseness in me, and lead me on the way of eternity.
