Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

Babil ırmakları kıyısında oturup Siyon'u andıkça ağladık;

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

Çevredeki kavaklara Lirlerimizi astık.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

Çünkü orada bizi tutsak edenler bizden ezgiler, Bize zulmedenler bizden şenlik istiyor, “Siyon ezgilerinden birini okuyun bize!” diyorlardı.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

Nasıl okuyabiliriz RAB'bin ezgisini El toprağında?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

Ey Yeruşalim, seni unutursam, Sağ elim kurusun.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

Seni anmaz, Yeruşalim'i en büyük sevincimden üstün tutmazsam, Dilim damağıma yapışsın!

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Yeruşalim'in düştüğü gün, “Yıkın onu, yıkın temellerine kadar!” Diyen Edomlular'ın tavrını anımsa, ya RAB.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

Ey sen, yıkılası Babil kızı, Bize yaptıklarını Sana ödetecek olana ne mutlu!

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Ne mutlu senin yavrularını tutup Kayalarda parçalayacak insana!