< Salmenes 137 >

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.
Junto dos rios de Babilônia, ali nos assentamos e choramos, quando nos lembramos de Sião:
2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.
Sobre os salgueiros que há no meio dela, penduramos as nossas harpas.
3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»
Pois lá aqueles que nos levaram cativos, nos pediam uma canção; e os que nos destruiram, que os alegrassemos, dizendo; cantai-nos uma das canções de Sião
4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?
Como cantaremos a canção do Senhor em terra estranha?
5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!
Se eu me esquecer de ti, ó Jerusalém, esqueça-se a minha direita da sua destreza.
6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.
Se me não lembrar de ti, apegue-se-me a língua ao meu paladar; se não prefiro Jerusalém à minha maior alegria.
7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»
Lembra-te, Senhor, dos filhos de Edom no dia de Jerusalém, que diziam: Descobri-a, descobri-a até aos seus alicerces.
8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!
Ah! filha de Babilônia, que vais ser assolada; feliz aquele que te retribuir o pago que tu nos pagaste a nós.
9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!
Feliz aquele que pegar em teus filhos e der com eles pelas pedras.

< Salmenes 137 >