Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.