Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

David Hieremiae super flumina Babylonis illic sedimus et flevimus cum recordaremur Sion

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

in salicibus in medio eius suspendimus organa nostra

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

quia illic interrogaverunt nos qui captivos duxerunt nos verba cantionum et qui abduxerunt nos hymnum cantate nobis de canticis Sion

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

quomodo cantabimus canticum Domini in terra aliena

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

si oblitus fuero tui Hierusalem oblivioni detur dextera mea

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

adhereat lingua mea faucibus meis si non meminero tui si non praeposuero Hierusalem in principio laetitiae meae

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

memor esto Domine filiorum Edom diem Hierusalem qui dicunt exinanite exinanite usque ad fundamentum in ea

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

filia Babylonis misera beatus qui retribuet tibi retributionem tuam quam retribuisti nobis

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

beatus qui tenebit et adlidet parvulos tuos ad petram