Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon, there we sat down. Yes, we wept, when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

On the willows in that land, we hung up our harps.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there, those who led us captive asked us for songs. Those who tormented us demanded songs of joy: “Sing us one of the songs of Zion!”

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How can we sing the LORD’s song in a foreign land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget you, Jerusalem, let my right hand forget its skill.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don’t remember you, if I don’t prefer Jerusalem above my chief joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, LORD, against the children of Edom in the day of Jerusalem, who said, “Raze it! Raze it even to its foundation!”

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

Daughter of Babylon, doomed to destruction, he will be happy who repays you, as you have done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Happy shall he be, who takes and dashes your little ones against the rock.