Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon, there we sat down, yes, we wept, when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

We hung our harps upon the willows in the midst of it.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us [required of us] mirth, [saying], Sing us [one] of the songs of Zion.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How shall we sing the LORD'S song in a foreign land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget [her skill].

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, O LORD, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Raze [it], raze [it], [even] to its foundation.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy [shall he be], that rewardeth thee as thou hast served us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Happy [shall he be], that taketh and dasheth thy little ones against the stones.