Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon we sat down and wept when we thought about Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

On the poplars there we hung our harps.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

There our captors required songs from us, and those who mocked us required us to be happy, saying, “Sing us one of the songs of Zion.”

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How could we sing a song about Yahweh in a foreign land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I ignore the memory of you, Jerusalem, let my right hand forget her skill.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

Let my tongue cling to the roof of my mouth if I think about you no more, if I do not prefer Jerusalem more than my greatest delights.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Call to mind, Yahweh, what the Edomites did on the day Jerusalem fell. They said, “Tear it down, tear it down to its foundations.”

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

Daughter of Babylon, soon to be destroyed— may the person be blessed, whoever pays you back for what you have done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

May the person be blessed, whoever takes and dashes your little ones against a rock.