Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the waters of Babylon there we sat, and we wept at the thought of Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

There on the poplars we hung our harps.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there our captors called for a song: our tormentors, rejoicing, saying: “Sing us one of the songs of Zion.”

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How can we sing the Lord’s song in the foreigner’s land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget you, Jerusalem, may my right hand wither.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

May my tongue stick to the roof of my mouth, if I am unmindful of you, or don’t set Jerusalem above my chief joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember the Edomites, Lord, the day of Jerusalem’s fall, when they said, “Lay her bare, lay her bare, right down to her very foundation.”

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

Babylon, despoiler, happy are those who pay you back for all you have done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Happy are they who seize and dash your children against the rocks.