Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By rivers of Babylon—There we sat, Indeed, we wept when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

We hung our harps on willows in its midst.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers—joy: “Sing to us of a song of Zion.”

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How do we sing the song of YHWH, On the land of a stranger?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget you, O Jerusalem, my right hand forgets!

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

My tongue cleaves to my palate, If I do not remember you, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, YHWH, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, “Raze, raze to its foundation!”

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babylon, O destroyed one, O the blessedness of him who repays to you your deed, That you have done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

O the blessedness of him who seizes, and has dashed your sucklings on the rock!