Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon, there we sat, and we also wept when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

Upon the willows in her midst had we hung up our harps.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there our captors demanded of us the words of song; and those that mocked us, joy, [saying, ] Sing for us one of the songs of Zion.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How should we sing the song of the Lord on the soil of the stranger?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget thee, O Jerusalem, may my right hand forget—.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

May my tongue cleave to my palate if I do not remember thee: if I recall not Jerusalem at the head of my joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, O Lord, unto the children of Edom the day of Jerusalem; who said, Raze it, raze it, even to her very foundation.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babylon, who art wasted: happy he, that repayeth thee thy recompense for what thou hast done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Happy he, that seizeth and dasheth thy babes against the rock.