Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us required of us mirth, saying, Sing us one of the songs of Zion.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How shall we sing Yhwh's song in a strange land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, O Yhwh, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy shall he be, that rewardeth thee as thou hast served us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the stones.