Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the riuers of Babel we sate, and there wee wept, when we remembred Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

Wee hanged our harpes vpon the willowes in the middes thereof.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

Then they that ledde vs captiues, required of vs songs and mirth, when wee had hanged vp our harpes, saying, Sing vs one of the songs of Zion.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

Howe shall we sing, said we, a song of the Lord in a strange land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget thee, O Ierusalem, let my right hand forget to play.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember the children of Edom, O Lord, in the day of Ierusalem, which saide, Rase it, rase it to the foundation thereof.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babel, worthy to be destroyed, blessed shall he be that rewardeth thee, as thou hast serued vs.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Blessed shall he be that taketh and dasheth thy children against the stones.