Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

Upon the rivers of Babylon, there we sat and wept: when we remembered Sion:

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

On the willows in the midst thereof we hung up our instruments.

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

For there they that led us into captivity required of us the words of songs. And they that carried us away, said: Sing ye to us a hymn of the songs of Sion.

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How shall we sing the song of the Lord in a strange land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand be forgotten.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

Let my tongue cleave to my jaws, if I do not remember thee: If I make not Jerusalem the beginning of my joy.

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, O Lord, the children of Edom, in the day of Jerusalem: Who say: Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O daughter of Babylon, miserable: blessed shall he be who shall repay thee thy payment which thou hast paid us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Blessed be he that shall take and dash thy little ones against the rock.