Salmenes 137

1 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

By the rivers of Babylon we sat and wept when we remembered Zion.

2 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

There on the willows we hung our harps,

3 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

for there our captors requested a song; our tormentors demanded songs of joy: “Sing us a song of Zion.”

4 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

How can we sing a song of the LORD in a foreign land?

5 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

If I forget you, O Jerusalem, may my right hand cease to function.

6 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

May my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not exalt Jerusalem as my greatest joy!

7 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

Remember, O LORD, the sons of Edom on the day Jerusalem fell: “Destroy it,” they said, “tear it down to its foundations!”

8 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

O Daughter of Babylon, doomed to destruction, blessed is he who repays you as you have done to us.

9 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

Blessed is he who seizes your infants and dashes them against the rocks.