< Salmenes 120 >
1 Ein song til høgtidsferderne. Til Herren ropa eg i mi naud, og han svara meg.
Grádicsok éneke. Nyomorúságomban az Úrhoz kiálték, és meghallgata engem.
2 Herre, frels mi sjæl frå ljugarlippa, frå den falske tunga!
Mentsd meg, Uram, lelkemet a hazug ajaktól és a csalárd nyelvtől!
3 Kva skal han gjeva deg, og kva meir skal han gjeva deg, du falske tunga?
Mit adjanak néked, vagy mit nyujtsanak néked, te csalárd nyelv?!
4 Kveste piler til ei kjempa og gløder av einebuska.
Vitéznek hegyes nyilait fenyőfa parázsával.
5 Usæl eg, som framand er imillom Mesek, og bur ved Kedars tjeld!
Jaj nékem, hogy Mésekben bujdosom és a Kédár sátrai közt lakom!
6 Lenge nok hev sjæli mi butt hjå deim som hatar fred.
Sok ideje lakozik az én lelkem a békességnek gyűlölőivel!
7 Eg er berre fred, men når eg talar, er dei ferdige til strid.
Magam vagyok a békesség, de mihelyt megszólalok, ők viadalra készek.