Salmenes 119
1 Sæle er dei som gjeng ein ulastande veg, dei som ferdast i Herrens lov!
Alleluia. Blessid ben men with out wem in the weie; that gon in the lawe of the Lord.
2 Sæle er dei som tek vare på hans vitnemål, som søkjer honom av alt sitt hjarta,
Blessid ben thei, that seken hise witnessingis; seken him in al the herte.
3 dei som ikkje gjer urett, men vandrar på hans vegar.
For thei that worchen wickidnesse; yeden not in hise weies.
4 Du hev gjeve dine fyresegner, at ein skal halda deim vel.
Thou hast comaundid; that thin heestis be kept greetly.
5 Å, kunde vegarne mine verta faste, so eg heldt dine fyreskrifter!
I wolde that my weies be dressid; to kepe thi iustifiyngis.
6 Då skal eg ikkje verta til skammar når eg gjev gaum etter alle dine bodord.
Thanne Y schal not be schent; whanne Y schal biholde perfitli in alle thin heestis.
7 Eg vil takka deg av eit ærlegt hjarta når eg lærer dine rettferdsdomar.
I schal knouleche to thee in the dressing of herte; in that that Y lernyde the domes of thi riytfulnesse.
8 Dine fyreskrifter vil eg halda, du må ikkje reint forlata meg.
I schal kepe thi iustifiyngis; forsake thou not me on ech side.
9 Korleis skal ein ungdom halda stigen sin rein? Når han held seg etter ditt ord.
In what thing amendith a yong waxinge man his weie? in keping thi wordis.
10 Av alt mitt hjarta hev eg søkt deg, lat meg ikkje villast burt frå dine bodord!
In al myn herte Y souyte thee; putte thou me not awei fro thin heestis.
11 I hjarta mitt hev eg gøymt ditt ord, so eg ikkje skal synda imot deg.
In myn herte Y hidde thi spechis; that Y do not synne ayens thee.
12 Lova vere du, Herre! Lær meg dine fyreskrifter!
Lord, thou art blessid; teche thou me thi iustifiyngis.
13 Med lipporne mine hev eg forkynt alle rettar frå din munn.
In my lippis Y haue pronounsid; alle the domes of thi mouth.
14 Eg er glad i vegen etter dine vitnemål som i all rikdom.
I delitide in the weie of thi witnessingis; as in alle richessis.
15 På dine fyresegner vil eg grunda og skoda på dine stigar.
I schal be ocupied in thin heestis; and Y schal biholde thi weies.
16 I dine fyreskrifter vil eg hava hugnad, og ikkje vil eg gløyma ditt ord.
I schal bithenke in thi iustifiyngis; Y schal not foryete thi wordis.
17 Gjer vel imot din tenar, at eg må liva! so vil eg halda ditt ord.
Yelde to thi seruaunt; quiken thou me, and Y schal kepe thi wordis.
18 Lat upp augo mine, at eg kann skoda underlege ting i di lov!
Liytne thou myn iyen; and Y schal biholde the merueils of thi lawe.
19 Ein gjest er eg på jordi, løyn ikkje dine bodord for meg!
I am a comeling in erthe; hide thou not thin heestis fro me.
20 Mi sjæl er sunderknasa av lengting etter dine rettar all tid.
Mi soule coueitide to desire thi iustifiyngis; in al tyme.
21 Du hev truga dei stormodige, dei forbanna, som fer vilt frå dine bodord.
Thou blamedist the proude; thei ben cursid, that bowen awei fro thin heestis.
22 Tak burt frå meg skam og vanvyrdnad! for dine vitnemål hev eg teke vare på.
Do thou awei `fro me schenschipe and dispising; for Y souyte thi witnessingis.
23 Jamvel hovdingar hev sete i samrøda mot meg; din tenar grundar på dine fyreskrifter.
For whi princis saten, and spaken ayens me; but thi seruaunt was exercisid in thi iustifiyngis.
24 Dine vitnemål er og min hugnad, dei er mine rådgjevarar.
For whi and thi witnessyngis is my thenkyng; and my counsel is thi iustifiyngis.
25 Mi sjæl ligg nedi dusti, haldt meg i live etter ditt ord!
Mi soule cleuede to the pawment; quykine thou me bi thi word.
26 Eg fortalde um mine vegar, og du svara meg; lær meg dine fyreskrifter!
I telde out my weies, and thou herdist me; teche thou me thi iustifiyngis.
27 Lat meg få skyna vegen etter dine fyresegner! So vil eg grunda på dine under.
Lerne thou me the weie of thi iustifiyngis; and Y schal be exercisid in thi merueils.
28 Mi sjæl græt av sorg; reis meg upp etter ditt ord!
Mi soule nappide for anoye; conferme thou me in thi wordis.
29 Snu lygnevegen burt frå meg, og unn meg di lov!
Remoue thou fro me the weie of wickidnesse; and in thi lawe haue thou merci on me.
30 Truskaps veg hev eg valt, dine rettar hev eg sett framfyre meg.
I chees the weie of treuthe; Y foryat not thi domes.
31 Eg heng fast ved dine vitnemål, Herre, lat meg ikkje verta til skammar!
Lord, Y cleuede to thi witnessyngis; nyle thou schende me.
32 Vegen etter dine bodord vil eg springa, for du trøystar mitt hjarta.
I ran the weie of thi comaundementis; whanne thou alargidist myn herte.
33 Herre, vis meg vegen etter dine fyreskrifter! so vil eg fara honom alt til endes.
Lord, sette thou to me a lawe, the weie of thi iustifiyngis; and Y schal seke it euere.
34 Gjev meg skyn, so vil eg taka vare på di lov og halda henne av alt mitt hjarta.
Yyue thou vndurstonding to me, and Y schal seke thi lawe; and Y schal kepe it in al myn herte.
35 Leid meg på dine bodords stig, for han er til hugnad for meg.
Lede me forth in the path of thin heestis; for Y wolde it.
36 Bøyg mitt hjarta til dine vitnemål og ikkje til urett vinning!
`Bowe thou myn herte in to thi witnessingus; and not in to aueryce.
37 Vend augo mine burt, so dei ikkje ser etter fåfengd, haldt meg i live på din veg!
Turne thou awei myn iyen, that `tho seen not vanyte; quykene thou me in thi weie.
38 Uppfyll for din tenar ordet ditt, som gjer at ein ottast deg!
Ordeyne thi speche to thi seruaunt; in thi drede.
39 Tak burt ifrå meg mi skjemsla som eg er rædd, for dine rettar er gode.
Kitte awey my schenschip, which Y supposide; for thi domes ben myrie.
40 Sjå, eg lengtar etter dine fyresegner, haldt meg i live ved di rettferd.
Lo! Y coueitide thi comaundementis; quikene thou me in thin equite.
41 Lat di miskunn, Herre, koma yver meg, di frelsa etter ditt ord!
And, Lord, thi merci come on me; thin heelthe come bi thi speche.
42 Eg vil gjeva svar til honom som spottar meg; for eg lit på ditt ord.
And Y schal answere a word to men seiynge schenschipe to me; for Y hopide in thi wordis.
43 Riv ikkje sannings ord so reint or munnen min, for på dine domar ventar eg.
And take thou not awei fro my mouth the word of treuthe outerli; for Y hopide aboue in thi domes.
44 Stødt vil eg halda di lov, æveleg og alltid.
And Y schal kepe thi lawe euere; in to the world, and in to the world of world.
45 Lat meg ferdast i det frie, for eg spør etter dine fyresegner!
And Y yede in largenesse; for Y souyte thi comaundementis.
46 Eg vil tala um dine vitnemål for kongar, og eg skal ikkje verta til skammar.
And Y spak of thi witnessyngis in the siyt of kingis; and Y was not schent.
47 Eg vil frygda meg ved dine bodord, som eg elskar.
And Y bithouyte in thin heestis; whiche Y louede.
48 Eg vil lyfta mine hender til dine bodord som eg elskar, og eg vil grunda på dine fyreskrifter.
And Y reiside myn hondis to thi comaundementis, whiche Y louede; and Y schal be excercisid in thi iustifiyngis.
49 Kom i hug ditt ord til din tenar, med di du hev gjeve meg von!
Lord, haue thou mynde on thi word to thi seruaunt; in which word thou hast youe hope to me.
50 Det er mi trøyst i min vesaldom, at ditt ord hev halde meg i live.
This coumfortide me in my lownesse; for thi word quikenede me.
51 Ovmodige hev spotta meg mykje, frå di lov hev eg ikkje vike.
Proude men diden wickidli bi alle thingis; but Y bowide not awei fro thi lawe.
52 Eg kom i hug, Herre, dine domar frå gamle dagar, og eg vart trøysta.
Lord, Y was myndeful on thi domes fro the world; and Y was coumfortid.
53 Brennande harm hev eg vorte på dei ugudlege som forlet di lov.
Failing helde me; for synneris forsakinge thi lawe.
54 Dine fyreskrifter hev vorte mine lovsongar i det hus der eg bur som framand.
Thi iustifiyngis weren delitable to me to be sungun; in the place of my pilgrimage.
55 Um natti kom eg ditt namn i hug, Herre, og eg heldt di lov.
Lord, Y hadde mynde of thi name bi niyt; and Y kepte thi lawe.
56 Dette timdest meg, at eg fekk taka vare på dine fyreskrifter.
This thing was maad to me; for Y souyte thi iustifiyngis.
57 Herren er min lut, sagde eg, med di eg heldt dine ord.
Lord, my part; Y seide to kepe thi lawe.
58 Eg naudbad deg av alt mitt hjarta: «Ver miskunnsam imot meg etter ditt ord!»
I bisouyte thi face in al myn herte; haue thou merci on me bi thi speche.
59 Eg tenkte på mine vegar og vende mine føter til dine vitnemål.
I bithouyte my weies; and Y turnede my feet in to thi witnessyngis.
60 Eg skunda meg og tøvra ikkje med å halda dine bodord.
I am redi, and Y am not disturblid; to kepe thi comaundementis.
61 Bandi til dei ugudlege hev snørt meg inn, di lov hev eg ikkje gløymt.
The coordis of synneris han biclippid me; and Y haue not foryete thi lawe.
62 Midt på natti stend eg upp og vil takka deg for dine rettferdslover.
At mydnyyt Y roos to knouleche to thee; on the domes of thi iustifiyngis.
63 Eg held meg til alle deim som ottast deg, og som held dine fyresegner.
I am parcener of alle that dreden thee; and kepen thin heestis.
64 Av di miskunn, Herre, er jordi full; lær meg dine fyreskrifter!
Lord, the erthe is ful of thi merci; teche thou me thi iustifiyngis.
65 Tenaren din hev du gjort vel imot, Herre, etter ditt ord.
Lord, thou hast do goodnesse with thi seruaunt; bi thi word.
66 Lær meg god skynsemd og kunnskap! for eg trur på dine bodord.
Teche thou me goodnesse, and loore, and kunnyng; for Y bileuede to thin heestis.
67 Fyrr eg vart nedbøygd, for eg vilt, men no held eg ditt ord.
Bifor that Y was maad meke, Y trespasside; therfor Y kepte thi speche.
68 Du er god og gjer godt, lær meg dine fyreskrifter!
Thou art good; and in thi goodnesse teche thou me thi iustifiyngis.
69 Dei ovmodige hev spunne i hop lygn imot meg, av alt mitt hjarta held eg dine fyresegner.
The wickidnesse of hem that ben proude, is multiplied on me; but in al myn herte Y schal seke thin heestis.
70 Deira hjarta er feitt som talg; eg fegnast ved di lov.
The herte of hem is cruddid as mylk; but Y bithouyte thi lawe.
71 Det var godt for meg at eg vart nedbøygd, so eg kunde læra dine fyreskrifter.
It is good to me, that thou hast maad me meke; that Y lerne thi iustifiyngis.
72 Lovi frå din munn er betre for meg enn tusund stykke gull og sylv.
The lawe of thi mouth is betere to me; than thousyndis of gold and of siluer.
73 Dine hender hev gjort meg og laga meg til, gjev meg skyn, so eg kann læra dine bodord!
Thin hondis maden me, and fourmeden me; yyue thou vndurstondyng to me, that Y lerne thin heestis.
74 Dei som ottast deg, skal sjå meg og gleda seg, for på ditt ord ventar eg.
Thei that dreden thee schulen se me, and schulen be glad; for Y hopide more on thi wordis.
75 Eg veit, Herre, at dine domar er rettferd, og at du i truskap hev bøygt meg ned.
Lord, Y knewe, that thi domes ben equite; and in thi treuth thou hast maad me meke.
76 Lat di miskunn vera til trøyst for meg, etter det du hev sagt til din tenar!
Thi merci be maad, that it coumforte me; bi thi speche to thi seruaunt.
77 Lat di miskunn koma yver meg so eg kann liva! for di lov er mi lyst.
Thi merciful doyngis come to me, and Y schal lyue; for thi lawe is my thenkyng.
78 Lat dei ovmodige verta skjemde! for dei hev trykt meg utan årsak. Eg grundar på dine fyresegner.
Thei that ben proude be schent, for vniustli thei diden wickidnesse ayens me; but Y schal be exercisid in thin heestis.
79 Lat deim snu seg til meg, dei som ottast deg, og kjenner dine vitnemål!
Thei that dreden thee be turned to me; and thei that knowen thi witnessyngis.
80 Lat mitt hjarta vera fullkome i dine fyreskrifter, so eg ikkje skal verta til skammar!
Myn herte be maad vnwemmed in thi iustifiyngis; that Y be not schent.
81 Mi sjæl naudstundar etter di frelsa, eg ventar på ditt ord.
Mi soule failide in to thin helthe; and Y hopide more on thi word.
82 Mine augo naudstundar etter ditt ord, og eg segjer: «Når vil du trøysta meg?»
Myn iyen failiden in to thi speche; seiynge, Whanne schalt thou coumforte me?
83 For eg er som ei lerflaska i røyk; dine fyreskrifter gløymer eg ikkje.
For Y am maad as a bowge in frost; Y haue not foryete thi iustifiyngis.
84 Kor mange er vel dagarne for din tenar? Når vil du halda dom yver deim som forfylgjer meg?
Hou many ben the daies of thi seruaunt; whanne thou schalt make doom of hem that pursuen me?
85 Dei ovmodige hev grave graver for meg, dei som ikkje liver etter di lov.
Wickid men telden to me ianglyngis; but not as thi lawe.
86 Alle dine bodord er trufaste; med lygn forfylgjer dei meg; hjelp meg!
Alle thi comaundementis ben treuthe; wickid men han pursued me, helpe thou me.
87 Dei hadde so nær tynt meg i landet, men eg hev ikkje forlate dine fyresegner.
Almeest thei endiden me in erthe; but I forsook not thi comaundementis.
88 Haldt meg i live etter di miskunn! So vil eg taka vare på vitnemålet frå din munn.
Bi thi mersi quikene thou me; and Y schal kepe the witnessingis of thi mouth.
89 Til æveleg tid, Herre, stend ditt ord fast i himmelen.
Lord, thi word dwellith in heuene; with outen ende.
90 Frå ætt til ætt varer din truskap, du hev grunnfest jordi, og ho stend.
Thi treuthe dwellith in generacioun, and in to generacioun; thou hast foundid the erthe, and it dwellith.
91 Til å setja dine domar i verk stend dei der i dag; for alle ting er dine tenarar.
The dai lastith contynueli bi thi ordynaunce; for alle thingis seruen to thee.
92 Dersom ikkje di lov hadde vore mi lyst, so hadde eg forgjengest i mi djupe naud.
No but that thi lawe was my thenking; thanne perauenture Y hadde perischid in my lownesse.
93 I all æva skal eg ikkje gløyma dine fyresegner, for ved deim hev du halde meg i live.
With outen ende Y schal not foryete thi iustifiyngis; for in tho thou hast quikened me.
94 Din er eg, frels meg! for dine fyresegner hev eg spurt etter.
I am thin, make thou me saaf; for Y haue souyt thi iustifiyngis.
95 På meg hev dei ugudlege venta og vil tyna meg; på dine vitnemål agtar eg.
Synneris aboden me, for to leese me; Y vndurstood thi witnessingis.
96 På alt det fullkomne hev eg set ein ende; men dine bodord rekk ovleg vidt.
I siy the ende of al ende; thi comaundement is ful large.
97 Kor eg hev lovi di kjær! Heile dagen er ho i min tanke.
Lord, hou louede Y thi lawe; al dai it is my thenking.
98 Dine bodord gjer meg visare enn mine fiendar, for æveleg eig eg deim.
Aboue myn enemyes thou madist me prudent bi thi comaundement; for it is to me with outen ende.
99 Eg hev vorte klokare enn alle mine lærarar, for eg grundar på dine vitnemål.
I vndurstood aboue alle men techinge me; for thi witnessingis is my thenking.
100 Eg er vitugare enn dei gamle, for dine fyresegner hev eg teke vare på.
I vndirstood aboue eelde men; for Y souyte thi comaundementis.
101 Frå kvar vond stig hev eg halde mine føter burte, so eg kunde halda ditt ord.
I forbeed my feet fro al euel weie; that Y kepe thi wordis.
102 Frå dine lover hev eg ikkje vike, for du hev lært meg upp.
I bowide not fro thi domes; for thou hast set lawe to me.
103 Kor søt din tale er for gomen min, betre enn honning for munnen min.
Thi spechis ben ful swete to my cheekis; aboue hony to my mouth.
104 Av dine fyresegner fær eg vit, difor hatar eg kvar lygnestig.
I vnderstood of thin heestis; therfor Y hatide al the weie of wickidnesse.
105 Ditt ord er ei lykt for min fot og eit ljos for min stig.
Thi word is a lanterne to my feet; and liyt to my pathis.
106 Eg hev svore og hev halde det, å taka vare på dine rettferdslover.
I swoor, and purposide stidefastli; to kepe the domes of thi riytfulnesse.
107 Eg er ovleg nedbøygd; Herre, haldt meg i live etter ditt ord!
I am maad low bi alle thingis; Lord, quykene thou me bi thi word.
108 Lat min munns offer tekkjast deg, Herre, og lær meg dine rettar!
Lord, make thou wel plesinge the wilful thingis of my mouth; and teche thou me thi domes.
109 Eg gjeng alltid med livet i neven, men di lov hev eg ikkje gløymt.
Mi soule is euere in myn hondis; and Y foryat not thi lawe.
110 Dei ugudlege hev lagt snara for meg; men frå dine fyresegner hev eg ikkje villa meg burt.
Synneris settiden a snare to me; and Y erride not fro thi comaundementis.
111 Til æveleg eiga hev eg fenge dine vitnemål, for dei er mi hjartans gleda.
I purchasside thi witnessyngis bi eritage with outen ende; for tho ben the ful ioiyng of myn herte.
112 Eg hev bøygt mitt hjarta til å gjera etter dine fyreskrifter, æveleg og til endes.
I bowide myn herte to do thi iustifiyngis with outen ende; for reward.
113 Dei tvihuga hatar eg, men di lov elskar eg.
I hatide wickid men; and Y louede thi lawe.
114 Du er mi livd og min skjold, og på ditt ord ventar eg.
Thou art myn helpere, and my `taker vp; and Y hopide more on thi word.
115 Vik frå meg, de som gjer vondt, at eg kann halda min Guds bodord!
Ye wickide men, bowe awei fro me; and Y schal seke the comaundementis of my God.
116 Haldt meg uppe etter ditt ord, so eg kann liva, og lat meg ikkje verta til skammar med mi von!
Vp take thou me bi thi word, and Y schal lyue; and schende thou not me fro myn abydyng.
117 Haldt meg uppe, so eg kann verta frelst! So vil eg alltid sjå med lyst på dine fyreskrifter.
Helpe thou me, and Y schal be saaf; and Y schal bithenke euere in thi iustifiyngis.
118 Du agtar for inkje alle deim som fer vilt frå dine fyreskrifter; for deira svik er fåfengd.
Thou hast forsake alle men goynge awey fro thi domes; for the thouyt of hem is vniust.
119 Som slagg kastar du burt alle ugudlege på jordi; difor elskar eg dine vitnemål.
I arettide alle the synneris of erthe brekeris of the lawe; therfor Y louede thi witnessyngis.
120 Eg rys i holdet av rædsla for deg, og for dine domar ottast eg.
Naile thou my fleischis with thi drede; for Y dredde of thi domes.
121 Eg hev gjort rett og rettferd, du vil ikkje gjeva meg yver til deim som trykkjer meg.
I dide doom and riytwisnesse; bitake thou not me to hem that falsli chalengen me.
122 Gakk i borg for tenaren din, so det må ganga honom vel! lat ikkje dei ovmodige trykkja meg!
Take vp thi seruaunt in to goodnesse; thei that ben proude chalenge not me.
123 Augo mine naudstundar etter di frelsa og etter ditt rettferdsord.
Myn iyen failiden in to thin helthe; and in to the speche of thi riytfulnesse.
124 Gjer med din tenar etter di miskunn og lær meg dine fyreskrifter!
Do thou with thi seruaunt bi thi merci; and teche thou me thi iustifiyngis.
125 Eg er din tenar; gjev meg vit, so eg kann kjenna dine vitnemål!
I am thi seruaunt, yyue thou vndurstondyng to me; that Y kunne thi witnessingis.
126 Det er tid for Herren til å gripa inn, dei hev brote di lov.
Lord, it is tyme to do; thei han distried thi lawe.
127 Difor elskar eg dine bodord meir enn gull, ja, meir enn fint gull.
Therfor Y louede thi comaundementis; more than gold and topazion.
128 Difor held eg alle fyresegner um alle ting for rette; eg hatar kvar lygnestig.
Therfor Y was dressid to alle thin heestis; Y hatide al wickid weie.
129 Underfulle er dine vitnemål, difor tek mi sjæl vare på deim.
Lord, thi witnessingis ben wondirful; therfor my soule souyte tho.
130 Når ordi dine opnar seg, gjev dei ljos, og dei gjer dei einfalde kloke.
Declaring of thi wordis liytneth; and yyueth vnderstonding to meke men.
131 Eg let munnen upp og sukka av lengting; for etter dine bodord stunda eg.
I openede my mouth, and drouy the spirit; for Y desiride thi comaundementis.
132 Vend deg til meg og ver meg nådig, som rett er mot deim som elskar ditt namn!
Biholde thou on me, and haue merci on me; bi the dom of hem that louen thi name.
133 Gjer mine stig faste ved ditt ord, og lat ingen urett råda yver meg!
Dresse thou my goyingis bi thi speche; that al vnriytfulnesse haue not lordschip on me.
134 Løys du meg ut or menneskjevald! So vil eg halda dine fyresegner.
Ayeyn bie thou me fro the false chalengis of men; that Y kepe thin heestis.
135 Lat di åsyn lysa på din tenar, og lær meg dine fyreskrifter!
Liytne thi face on thi seruaunt; and teche thou me thi iustifiyngis.
136 Vatsbekkjer renn or augo mine, av di folk ikkje held di lov.
Myn iyen ledden forth the outgoynges of watris; for thei kepten not thi lawe.
137 Rettferdig er du, Herre, og rette er dine domar.
Lord, thou art iust; and thi dom is riytful.
138 Du hev fyreskrive dine vitnemål i rettferd og i stor truskap.
Thou hast comaundid riytfulnesse, thi witnessingis; and thi treuthe greetli to be kept.
139 Min brennhug hev tært meg upp, av di mine motstandarar hev gløymt dine ord.
Mi feruent loue made me to be meltid; for myn enemys foryaten thi wordis.
140 Ditt ord er vel reinsa, og din tenar elskar det.
Thi speche is greetli enflawmed; and thi seruaunt louede it.
141 Liten er eg og vanvyrd; dine fyresegner hev eg ikkje gløymt.
I am yong, and dispisid; Y foryat not thi iustifiyngis.
142 Di rettferd er ei æveleg rettferd, og di lov er sanning.
Lord, thi riytfulnesse is riytfulnesse with outen ende; and thi lawe is treuthe.
143 Naud og trengsla fann meg; dine bodord er mi lyst.
Tribulacioun and angwische founden me; thin heestis is my thenking.
144 Rettferdige er dine vitnemål til æveleg tid; gjev meg skyn, so eg kann liva!
Thi witnessyngis is equite with outen ende; yyue thou vndirstondyng to me, and Y schal lyue.
145 Eg ropar av alt mitt hjarta, svara meg, Herre! Dine fyreskrifter vil eg taka vare på.
I criede in al myn herte, Lord, here thou me; and Y schal seke thi iustifiyngis.
146 Eg ropar til deg, frels meg! so vil eg halda dine vitnemål.
I criede to thee, make thou me saaf; that Y kepe thi comaundementis.
147 Tidleg i dagningi var eg uppe og ropa um hjelp; eg venta på ditt ord.
I bifor cam in ripenesse, and Y criede; Y hopide aboue on thi wordis.
148 Mine augo var uppe fyre nattevakterne, so eg kunde grunda på ditt ord.
Myn iyen bifor camen to thee ful eerli; that Y schulde bithenke thi speches.
149 Høyr mi røyst etter di miskunn, Herre, haldt meg i live etter dine domar!
Lord, here thou my vois bi thi merci; and quykene thou me bi thi doom.
150 Dei er nær som renner etter ugjerning; frå di lov er dei langt burte.
Thei that pursuen me neiyden to wickidnesse; forsothe thei ben maad fer fro thi lawe.
151 Du er nær, Herre, og alle dine bodord er sanning.
Lord, thou art nyy; and alle thi weies ben treuthe.
152 Longe sidan veit eg av dine vitnemål, at du hev grunnfest deim i all æva.
In the bigynnyng Y knewe of thi witnessingis; for thou hast foundid tho with outen ende.
153 Sjå til mi djupe naud og fria meg ut! For di lov hev eg ikkje gløymt.
Se thou my mekenesse, and delyuere thou me; for Y foryat not thi lawe.
154 Før mi sak, og løys meg ut, haldt meg i live etter ditt ord!
Deme thou my dom, and ayenbie thou me; quikene thou me for thi speche.
155 Frelsa er langt frå dei ugudlege, for dine fyreskrifter spør dei ikkje etter.
Heelthe is fer fro synners; for thei souyten not thi iustifiyngis.
156 Di miskunn er stor, Herre; haldt meg i live etter dine domar!
Lord, thi mercies ben manye; quykene thou me bi thi dom.
157 Mange er dei som forfylgjer meg og stend meg imot; frå dine vitnemål hev eg ikkje vike.
Thei ben manye that pursuen me, and doen tribulacioun to me; Y bowide not awei fro thi witnessingis.
158 Eg såg dei utrue og fekk uhug, av di dei ikkje heldt ditt ord.
I siy brekers of the lawe, and Y was meltid; for thei kepten not thi spechis.
159 Sjå at eg hev elska dine fyresegner! Herre, haldt meg i live etter di miskunn!
Lord, se thou, for Y louede thi comaundementis; quikene thou me in thi merci.
160 Summen av ditt ord er sanning, og æveleg stend all di rettferds lov.
The bigynnyng of thi wordis is treuthe; alle the domes of thi riytwisnesse ben withouten ende.
161 Hovdingar forfylgde meg utan orsak, men mitt hjarta ottast dine ord.
Princes pursueden me with outen cause; and my herte dredde of thi wordis.
162 Eg gled meg yver ditt ord, som når ein finn mykje herfang.
I schal be glad on thi spechis; as he that fyndith many spuylis.
163 Lygn hev eg hata og havt stygg til; di lov hev eg elska.
I hatide and wlatide wickidnesse; forsothe Y louede thi lawe.
164 Sju gonger um dagen hev eg lova deg for dine rettferdige domar.
I seide heriyngis to thee seuene sithis in the dai; on the domes of thi riytfulnesse.
165 Mykje fred hev dei som elskar di lov, og ingen støyt fær deim til fall.
Miche pees is to hem that louen thi lawe; and no sclaundir is to hem.
166 Eg hev venta på di frelsa, Herre, og dine bodord hev eg halde.
Lord, Y abood thin heelthe; and Y louede thin heestis.
167 Mi sjæl hev halde dine vitnemål, og eg elska deim mykje.
Mi soule kepte thi witnessyngis; and louede tho greetli.
168 Eg hev halde dine fyresegner og dine vitnemål, for alle mine vegar er for di åsyn.
I kepte thi `comaundementis, and thi witnessingis; for alle my weies ben in thi siyt.
169 Lat mitt klagerop koma fram for di åsyn, Herre! Gjev meg skyn etter ditt ord.
Lord, my biseching come niy in thi siyt; bi thi speche yyue thou vndurstonding to me.
170 Lat mi bøn koma for di åsyn! Frels meg etter ditt ord!
Myn axing entre in thi siyt; bi thi speche delyuere thou me.
171 Mine lippor skal fløda yver av lovsong, for du lærer meg dine fyreskrifter;
Mi lippis schulen telle out an ympne; whanne thou hast tauyte me thi iustifiyngis.
172 Mi tunga skal syngja um ditt ord; for alle dine bodord er rettferd.
Mi tunge schal pronounce thi speche; for whi alle thi comaundementis ben equite.
173 Lat di hand vera meg til hjelp! for dine fyresegner hev eg valt ut.
Thin hond be maad, that it saue me; for Y haue chose thin heestis.
174 Eg lengtar etter di frelsa, Herre, og di lov er mi lyst.
Lord, Y coueitide thin heelthe; and thi lawe is my thenking.
175 Lat mi sjæl leva og lova deg, og lat dine domar hjelpa meg!
Mi soule schal lyue, and schal herie thee; and thi domes schulen helpe me.
176 Eg hev fare vilt; leita upp din tenar som ein burtkomen sau! for dine bodord hev eg ikkje gløymt.
I erride as a scheep that perischide; Lord, seke thi seruaunt, for Y foryat not thi comaundementis.
