Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
Müzik şefi için - Davut'un mezmuru Ey övgüler sunduğum Tanrı, Sessiz kalma!
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
Çünkü kötüler, yalancılar Bana karşı ağzını açtı, Karalıyorlar beni.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
Nefret dolu sözlerle beni kuşatıp Yok yere bana savaş açtılar.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
Sevgime karşılık bana düşman oldular, Bense dua etmekteyim.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
İyiliğime kötülük, Sevgime nefretle karşılık verdiler.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Kötü bir adam koy düşmanın başına, Sağında onu suçlayan biri dursun!
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
Yargılanınca suçlu çıksın, Duası bile günah sayılsın!
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Ömrü kısa olsun, Görevini bir başkası üstlensin!
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Çocukları öksüz, Karısı dul kalsın!
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
Çocukları avare gezip dilensin, Yıkık evlerinden uzakta yiyecek arasın!
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
Bütün malları tefecinin ağına düşsün, Emeğini yabancılar yağmalasın!
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Kimse ona sevgi göstermesin, Öksüzlerine acıyan olmasın!
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Soyu kurusun, Bir kuşak sonra adı silinsin!
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Atalarının suçları RAB'bin önünde anılsın, Annesinin günahı silinmesin!
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Günahları hep RAB'bin önünde dursun, RAB anılarını yok etsin yeryüzünden!
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Çünkü düşmanım sevgi göstermeyi düşünmedi, Ölesiye baskı yaptı mazluma, yoksula, Yüreği kırık insana.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Sevdiği lanet başına gelsin! Madem kutsamaktan hoşlanmıyor, Uzak olsun ondan kutsamak!
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
Laneti bir giysi gibi giydi, Su gibi içine, yağ gibi kemiklerine işlesin lanet!
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Bir giysi gibi onu örtünsün, Bir kuşak gibi hep onu sarsın!
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
Düşmanlarıma, beni kötüleyenlere, RAB böyle karşılık versin!
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
Ama sen, ey Egemen RAB, Adın uğruna bana ilgi göster; Kurtar beni, iyiliğin, sevgin uğruna!
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
Çünkü düşkün ve yoksulum, Yüreğim yaralı içimde.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
Batan güneş gibi geçip gidiyorum, Çekirge gibi silkilip atılıyorum.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
Dizlerim titriyor oruç tutmaktan; Bir deri bir kemiğe döndüm.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
Düşmanlarıma yüzkarası oldum; Beni görünce kafalarını sallıyorlar!
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Yardım et bana, ya RAB Tanrım; Kurtar beni sevgin uğruna!
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
Bilsinler bu işte senin elin olduğunu, Bunu senin yaptığını, ya RAB!
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Varsın lanet etsin onlar, sen kutsa beni, Bana saldıranlar utanacak, Ben kulunsa sevineceğim.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Rezilliğe bürünsün beni suçlayanlar, Kaftan giyer gibi utançlarıyla örtünsünler!
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
RAB'be çok şükredeceğim, Kalabalığın arasında O'na övgüler dizeceğim;
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Çünkü O yoksulun sağında durur, Onu yargılayanlardan kurtarmak için.
