Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
Ó Deus do meu louvor, não te cales,
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
Pois a bocca do impio e a bocca do enganador estão abertas contra mim: teem fallado contra mim com uma lingua mentirosa.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
Elles me cercaram com palavras odiosas, e pelejaram contra mim sem causa.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
Em recompensa do meu amor são meus adversarios: mas eu faço oração.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
E me deram mal pelo bem, e odio pelo meu amor.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Põe sobre elle um impio, e Satanaz esteja á sua direita.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
Quando fôr julgado, saia condemnado; e a sua oração se lhe torne em peccado.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Sejam poucos os seus dias, e outro tome o seu officio.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Sejam orphãos os seus filhos, e viuva sua mulher.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
Sejam vagabundos e pedintes os seus filhos, e busquem o pão dos seus logares desolados.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
Lance o credor a mão a tudo quanto tenha, e despojem os estranhos o seu trabalho.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Não haja ninguem que se compadeça d'elle, nem haja quem favoreça os seus orphãos.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Desappareça a sua posteridade, o seu nome seja apagado na seguinte geração.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Esteja na memoria do Senhor a iniquidade de seus paes, e não se apague o peccado de sua mãe.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Antes estejam sempre perante o Senhor, para que faça desapparecer a sua memoria da terra.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Porquanto não se lembrou de fazer misericordia; antes perseguiu ao varão afflicto e ao necessitado, para que podesse até matar o quebrantado de coração.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Visto que amou a maldição, ella lhe sobrevenha, e assim como não desejou a benção, ella se affaste d'elle.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
Assim como se vestiu de maldição, como d'um vestido, assim penetre ella nas suas entranhas como agua, e em seus ossos como azeite.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Seja para elle como o vestido que o cobre, e como cinto que o cinja sempre.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
Seja este o galardão dos meus contrarios, da parte do Senhor, e dos que fallam mal contra a minha alma.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
Mas tu, Deus Senhor, trata comigo por amor do teu nome, porque a tua misericordia é boa; livra-me,
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
Pois estou afflicto e necessitado, e o meu coração está ferido dentro de mim.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
Vou-me como a sombra que declina; sou sacudido como o gafanhoto.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
De jejuar estão enfraquecidos os meus joelhos, e a minha carne emmagrece.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
E ainda lhes sou opprobrio; quando me contemplam, movem as cabeças.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Ajuda-me, Senhor Deus meu, salva-me segundo a tua misericordia.
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
Para que saibam que esta é a tua mão, e que tu, Senhor, o fizeste.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Amaldiçoem elles, mas abençoa tu: quando se levantarem fiquem confundidos; e alegre-se o teu servo.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Vistam-se os meus adversarios de vergonha, e cubram-se com a sua propria confusão como com uma capa.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
Louvarei grandemente ao Senhor com a minha bocca: louval-o-hei entre a multidão.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Pois se porá á mão direita do pobre, para o livrar dos que condemnam a sua alma.
