Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
In finem, Psalmus David.
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
Deus laudem meam ne tacueris: quia os peccatoris, et os dolosi super me apertum est.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
Locuti sunt adversum me lingua dolosa, et sermonibus odii circumdederunt me: et expugnaverunt me gratis.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
Pro eo ut me diligerent, detrahebant mihi: ego autem orabam.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
Et posuerunt adversum me mala pro bonis: et odium pro dilectione mea.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Constitue super eum peccatorem: et diabolus stet a dextris eius.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
Cum iudicatur, exeat condemnatus. et oratio eius fiat in peccatum.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Fiant dies eius pauci: et episcopatum eius accipiat alter.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Fiant filii eius orphani: et uxor eius vidua.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
Nutantes transferantur filii eius, et mendicent: et eiiciantur de habitationibus suis.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
Scrutetur fœnerator omnem substantiam eius: et diripiant alieni labores eius.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Non sit illi adiutor: nec sit qui misereatur pupillis eius.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Fiant nati eius in interitum: in generatione una deleatur nomen eius.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
In memoriam redeat iniquitas patrum eius in conspectu Domini: et peccatum matris eius non deleatur.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Fiant contra Dominum semper, et dispereat de terra memoria eorum:
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
pro eo quod non est recordatus facere misericordiam.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Et persecutus est hominem inopem, et mendicum, et compunctum corde mortificare.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
Et dilexit maledictionem, et veniet ei: et noluit benedictionem, et elongabitur ab eo. Et induit maledictionem sicut vestimentum, et intravit sicut aqua in interiora eius, et sicut oleum in ossibus eius.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Fiat ei sicut vestimentum, quo operitur: et sicut zona, qua semper præcingitur.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
Hoc opus eorum, qui detrahunt mihi apud Dominum: et qui loquuntur mala adversus animam meam.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
Et tu Domine, Domine, fac mecum propter nomen tuum: quia suavis est misericordia tua. Libera me
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
quia egenus, et pauper ego sum: et cor meum conturbatum est intra me.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
Sicut umbra cum declinat, ablatus sum: et excussus sum sicut locustæ.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
Genua mea infirmata sunt a ieiunio: et caro mea immutata est propter oleum.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
Et ego factus sum opprobrium illis: viderunt me, et moverunt capita sua.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Adiuva me Domine Deus meus: salvum me fac secundum misericordiam tuam.
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
Et sciant quia manus tua hæc: et tu Domine fecisti eam.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Maledicent illi, et tu benedices: qui insurgunt in me, confundantur: servus autem tuus lætabitur.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Induantur qui detrahunt mihi, pudore: et operiantur sicut diploide confusione sua.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
Confitebor Domino nimis in ore meo: et in medio multorum laudabo eum.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Quia astitit a dextris pauperis, ut salvam faceret a persequentibus animam meam.
