Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
Salmo di Davide, [dato] al Capo de' Musici O DIO della mia lode, non tacere;
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
Perciocchè la bocca dell'empio e la bocca di frode si sono aperte contro a me; Hanno parlato meco con lingua bugiarda;
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
E mi hanno assediato con parole d'odio; E mi hanno fatta guerra senza cagione.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
In vece dell'amore che ho loro portato, mi sono stati avversari; Ed io [ho loro renduta] preghiera.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
Essi mi hanno renduto male per bene, E odio per lo mio amore.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Costituisci il maligno sopra lui; E fa' che Satana gli stia alla destra.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
Quando sarà giudicato, esca condannato; E la sua preghiera [gli] torni in peccato.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Sieno i suoi giorni pochi; Un altro prenda il suo ufficio.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Sieno i suoi figliuoli orfani, E la sua moglie vedova.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
E vadano i suoi figliuoli del continuo vagando; E mendichino, ed accattino, [uscendo fuor] de' lor casolari.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
L'usuraio tenda la rete a tutto ciò ch'egli ha; E rubino gli strani le sue fatiche.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Non siavi alcuno che stenda la [sua] benignità inverso lui; E non vi sia chi abbia pietà de' suoi orfani.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Sieno distrutti i suoi discendenti; Sia cancellato il lor nome nella seconda generazione.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Sia ricordata l'iniquità de' suoi padri appo il Signore; E il peccato di sua madre non sia cancellato.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Sieno [que' peccati] del continuo nel cospetto del Signore; E stermini egli d'in su la terra la memoria di essi.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Perciocchè egli non si è ricordato d'usar benignità, Ed ha perseguitato l'uomo povero, ed afflitto, E tribolato di cuore, per uccider[lo].
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Poichè egli ha amata la maledizione, vengagli; E [poichè] non si è compiaciuto nella benedizione, allontanisi ella da lui.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
E sia vestito di maledizione, come del suo manto; Ed entri quella come acqua nelle sue interiora, E come olio nelle sue ossa.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Siagli quella a guisa di vestimento, [del quale] egli sia avvolto; Ed a guisa di cintura, della quale sempre sia cinto.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
[Tal] sia, da parte del Signore, la ricompensa de' miei avversari, E di quelli che parlano male contro all'anima mia.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
Ma tu, o Signore Iddio, opera inverso me, per amor del tuo Nome; Liberami, perciocchè la tua benignità [è] buona.
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
Perciocchè io sono afflitto, e povero; E il mio cuore è piagato dentro di me.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
Io me ne vo, come l'ombra quando dichina; Io sono agitato come una locusta.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
Le mie ginocchia vacillano per li [miei] digiuni; E la mia carne è dimagrata, e non ha [più] grassezza alcuna.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
Ed anche son loro in vituperio; [Quando] mi veggono, scuotono la testa.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Aiutami, Signore Iddio mio; Salvami secondo la tua benignità.
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
E sappiano che questo [è] la tua mano, [E che] tu, Signore, hai fatto questo.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Essi malediranno, e tu benedirai; Si sono innalzati, ma saran confusi, Ed il tuo servitore si rallegrerà.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Sieno i miei avversari vestiti di vituperio, Ed avvolti della lor vergogna, come di un mantello.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
Io celebrerò altamente il Signore colla mia bocca; E lo loderò in mezzo de' grandi.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Perciocchè egli sta alla destra del povero, Per salvar[lo] da quelli che lo condannano a morte.
