Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
To the Overseer. — A Psalm of David. O God of my praise, be not silent,
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
For the mouth of wickedness, and the mouth of deceit, Against me they have opened, They have spoken with me — A tongue of falsehood, and words of hatred!
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
They have compassed me about, And they fight me without cause.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
For my love they oppose me, and I — prayer!
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
And they set against me evil for good, And hatred for my love.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Appoint Thou over him the wicked, And an adversary standeth at his right hand.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
In his being judged, he goeth forth wicked, And his prayer is for sin.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
His days are few, his oversight another taketh,
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
His sons are fatherless, and his wife a widow.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
And wander continually do his sons, Yea, they have begged, And have sought out of their dry places.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
An exactor layeth a snare for all that he hath, And strangers spoil his labour.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
He hath none to extend kindness, Nor is there one showing favour to his orphans.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
His posterity is for cutting off, In another generation is their name blotted out.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
The iniquity of his fathers Is remembered unto Jehovah, And the sin of his mother is not blotted out.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
They are before Jehovah continually, And He cutteth off from earth their memorial.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Because that he hath not remembered to do kindness, And pursueth the poor man and needy, And the smitten of heart — to slay,
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
And he loveth reviling, and it meeteth him, And he hath not delighted in blessing, And it is far from him.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
And he putteth on reviling as his robe, And it cometh in as water into his midst, And as oil into his bones.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
It is to him as apparel — he covereth himself, And for a continual girdle he girdeth it on.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
This [is] the wage of mine accusers from Jehovah, And of those speaking evil against my soul.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
And Thou, O Jehovah Lord, Deal with me for Thy name's sake, Because Thy kindness [is] good, deliver me.
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
For I [am] poor and needy, And my heart hath been pierced in my midst.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
As a shadow when it is stretched out I have gone, I have been driven away as a locust.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
My knees have been feeble from fasting, And my flesh hath failed of fatness.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
And I — I have been a reproach to them, They see me, they shake their head.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Help me, O Jehovah my God, Save me, according to Thy kindness.
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
And they know that this [is] Thy hand, Thou, O Jehovah, Thou hast done it.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
They revile, and Thou dost bless, They have risen, and are ashamed, And Thy servant doth rejoice.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Mine accusers put on blushing, and are covered, As an upper robe [is] their shame.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
I thank Jehovah greatly with my mouth, And in the midst of many I praise Him,
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
For He standeth at the right hand of the needy, To save from those judging his soul.
