Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
For the Leader. A Psalm of David. O God of my praise, keep not silence;
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
For the mouth of the wicked and the mouth of deceit have they opened against me; they have spoken unto me with a lying tongue.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
They compassed me about also with words of hatred, and fought against me without a cause.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
In return for my love they are my adversaries; but I am all prayer.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
And they have laid upon me evil for good, and hatred for my love:
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
'Set Thou a wicked man over him; and let an adversary stand at his right hand.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
When he is judged, let him go forth condemned; and let his prayer be turned into sin.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Let his days be few; let another take his charge.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Let his children be fatherless, and his wife a widow.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
Let his children be vagabonds, and beg; and let them seek their bread out of their desolate places.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
Let the creditor distrain all that he hath; and let strangers make spoil of his labour.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Let there be none to extend kindness unto him; neither let there be any to be gracious unto his fatherless children.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Let his posterity be cut off; in the generation following let their name be blotted out.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Let the iniquity of his fathers be brought to remembrance unto the LORD; and let not the sin of his mother be blotted out.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Let them be before the LORD continually, that He may cut off the memory of them from the earth.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Because that he remembered not to do kindness, but persecuted the poor and needy man, and the broken in heart he was ready to slay.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Yea, he loved cursing, and it came unto him; and he delighted not in blessing, and it is far from him.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
He clothed himself also with cursing as with his raiment, and it is come into his inward parts like water, and like oil into his bones.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Let it be unto him as the garment which he putteth on, and for the girdle wherewith he is girded continually.'
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
This would mine adversaries effect from the LORD, and they that speak evil against my soul.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
But Thou, O GOD the Lord, deal with me for Thy name's sake; because Thy mercy is good, deliver Thou me.
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
For I am poor and needy, and my heart is wounded within me.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
I am gone like the shadow when it lengtheneth; I am shaken off as the locust.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
My knees totter through fasting; and my flesh is lean, and hath no fatness.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
I am become also a taunt unto them; when they see me, they shake their head.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Help me, O LORD my God; O save me according to Thy mercy;
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
That they may know that this is Thy hand; that Thou, LORD, hast done it.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Let them curse, but bless Thou; when they arise, they shall be put to shame, but Thy servant shall rejoice.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Mine adversaries shall be clothed with confusion, and shall put on their own shame as a robe.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
I will give great thanks unto the LORD with my mouth; yea, I will praise Him among the multitude;
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Because He standeth at the right hand of the needy, to save him from them that judge his soul.
