Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
To the chief Musician. Of David. A Psalm. O God of my praise, be not silent:
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
For the mouth of the wicked [man] and the mouth of deceit are opened against me: they have spoken against me with a lying tongue,
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
And with words of hatred have they encompassed me; and they fight against me without a cause.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
For my love they are mine adversaries; but I [give myself unto] prayer.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
And they have rewarded me evil for good, and hatred for my love.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
Set a wicked [man] over him, and let [the] adversary stand at his right hand;
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
When he shall be judged, let him go out guilty, and let his prayer become sin;
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
Let his days be few, let another take his office;
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Let his sons be fatherless, and his wife a widow;
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
Let his sons be vagabonds and beg, and let them seek [their bread] far from their desolate places;
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
Let the usurer cast the net over all that he hath, and let strangers despoil his labour;
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Let there be none to extend kindness unto him, neither let there be any to favour his fatherless children;
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Let his posterity be cut off; in the generation following let their name be blotted out:
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Let the iniquity of his fathers be remembered with Jehovah, and let not the sin of his mother be blotted out;
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Let them be before Jehovah continually, that he may cut off the memory of them from the earth:
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Because he remembered not to shew kindness, but persecuted the afflicted and needy man, and the broken in heart, to slay him.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
And he loved cursing; so let it come unto him. And he delighted not in blessing; and let it be far from him.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
And he clothed himself with cursing like his vestment; so let it come into his bowels like water, and like oil into his bones;
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Let it be unto him as a garment with which he covereth himself, and for a girdle wherewith he is constantly girded.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
Let this be the reward of mine adversaries from Jehovah, and of them that speak evil against my soul.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
But do thou for me, Jehovah, Lord, for thy name's sake; because thy loving-kindness is good, deliver me:
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
For I am afflicted and needy, and my heart is wounded within me.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
I am gone like a shadow when it lengtheneth; I am tossed about like the locust;
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
My knees are failing through fasting, and my flesh hath lost its fatness;
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
And I am become a reproach unto them; [when] they look upon me they shake their heads.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Help me, Jehovah my God; save me according to thy loving-kindness:
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
That they may know that this is thy hand; that thou, Jehovah, hast done it.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Let them curse, but bless thou; when they rise up, let them be ashamed, and let thy servant rejoice.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Let mine adversaries be clothed with confusion, and let them cover themselves with their shame as with a mantle.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
I will greatly celebrate Jehovah with my mouth; yea, I will praise him among the multitude.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
For he standeth at the right hand of the needy, to save him from those that judge his soul.
