Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
Katoeng kruek zaehoikung hanah. David ih Saam laa. Ka pakoeh ih, Aw Sithaw, angam duem hmah;
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
kasae kaminawk hoi aling thaih kaminawk mah kai han pakha ang angh o thuih, nihcae loe kai khaeah amsawnlok thuih o.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
Hnukmahaih loknawk hoiah kai ang takui o; takung om ai ah kai ang tuk o.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
Kai ih amlunghaih to misa ah a poek o lat; toe kai loe lawkthuihaih hoiah ni ka oh.
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
Nihcae mah kahoih hmuen to kasae hoiah ang pathok o moe, kai ih amlunghaih to a hnukma o.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
To baktih kami nuiah kasae kami to suem pae ah, Setan loe a bantang bangah angdoe pae nasoe.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
Anih loe lokcaek naah sung nasoe loe, lawk a thuihaih to zaehaih ah angcoeng pae nasoe.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
A hinghaih aninawk tamsi pae nasoe loe, minawk kalah mah anih angdoethaih ahmuen to la pae ving nasoe.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
Anih ih caanawk loe ampa tawn ai ah om o nasoe loe, a zu loe lamhmai ah om nasoe.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
A caanawk loe ahmuen kruekah amhet hoiah ban patueng o nasoe; kamro a oh o haih im hoiah tacawt o nasoe loe, caaknaek to pakrong o nasoe.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
A tawnh ih hmuennawk to hmuenmae coi han paek kami mah la pae boih nasoe; a toksakhaih atho doeh minawk kalah mah lomh pae ving nasoe.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
Mi mah doeh anih nuiah tahmenhaih tawn hmah nasoe; ampa tawn ai nawktanawk doeh tahmen o hmah nasoe.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
Anih ih caanawk loe anghma angtaa o nasoe; angzo han koi adungah doeh nihcae ih ahmin to phrae o boih nasoe.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
Ampanawk sakpazaehaih loe Angraeng hmaa ah amtueng poe nasoe; amno zaehaih to anghma pae hmah nasoe.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
Nihcae panoekhaih long hoiah tahmat pae ving hanah, nihcae zaehaih loe Angraeng hmaa ah om poe nasoe.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
Anih loe palungnathaih amtuengsak hanah poek ai, amtang kaminawk to pacaekthlaek moe, palungboeng kaminawk doeh a hum.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
Anih loe tangoenghaih to palung pongah, tangoenghaih to anih nuiah krah nasoe; tahamhoihaih koeh ai pongah, tahamhoihaih loe anih khae hoi kangthla ah om nasoe.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
Anih mah loksae to kahni baktiah angkhuk pongah, a zok thungah tui baktih, ahuhnawk thungah situi baktiah akun pae nasoe.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
Angmah angkhuk ih kahni baktih, kaengah angzaeng poe ih kazii baktiah, a nuiah om pae nasoe.
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
Kai kasaethui kaminawk khaeah, Angraeng mah hae hae tangqum ah paek nasoe.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
Toe, Aw Angraeng Sithaw, na hmin hoiah na sah paeh; na palungnathaih loe hoih pongah, na pahlong ah.
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
Kai loe kam tang, ka tak thung ih palung loe ahma caak boeh.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
Kai loe duembang ih tahlip baktiah ka zaem tathuk boeh; pakhuh baktiah ahnuk ahma kang thuih.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
Buhzah pongah ka khokkhunawk hae cak ai boeh; ka taksa doeh zaek keng boeh.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
Minawk kasaethuih han ih ni ka oh boeh moe, nihcae mah kai ang khet o naah lu ang haek o thuih.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Aw Angraeng ka Sithaw, na bom ah; na palungnathaih hoiah na pahlong ah,
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
hae loe na ban ni; Angraeng, nang mah ni na sak, tiah panoek o nasoe.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
Nihcae loe tangoeng o, toe nang loe tahamhoihaih paek ah; nihcae angthawk o naah, azat o nasoe; toe na tamna loe anghoe nasoe.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
Ka misanawk loe azathaih to kahni baktiah angkhuk o nasoe, kahni hoi khuk ih baktiah, mikhmai sethaih to angkhuk o nasoe.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
Ka pakha hoiah Angraeng to ka pakoeh parai boeh; ue, pop parai salakah anih to ka pakoeh han.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
Zaehaih net kaminawk ih ban thung hoiah amtang kaminawk ih hinghaih pahlong hanah, anih loe amtang kaminawk ih bantang bangah angdoet.
