Salmenes 106
1 Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
Praise the Lord! Thank the Lord, for he is good! His trustworthy love lasts forever.
2 Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
Who can give an account of all the wonderful things the Lord has done? Who can give him all the praise he is due?
3 Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
Happy are those who treat people fairly, who always do what is right.
4 Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
Please remember me when you are generous to your people; think of me when you come to save.
5 so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
Let me see your chosen people prosperous; let me be happy together with your nation; let me share in being proud of you with those who belong to you.
6 Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
We have sinned just like our forefathers. We have done wrong. We are guilty.
7 Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
They didn't pay attention to the wonderful things you did. They didn't keep in mind how much you loved them, but chose to rebel at the sea, the Red Sea.
8 Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
Even so he saved them because of the kind of person he is, and to show his power
9 og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
He gave his order to the Red Sea, and it dried up. He led his people across the seabed as if it were a desert.
10 og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
He rescued them from those who hated them; he saved them from their enemies' power.
11 og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
The water drowned their enemies—none of them survived,
12 Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
Then his people trusted in what he promised, and sang his praises.
13 Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
But they quickly forgot what he had done for them, and they didn't listen to his advice.
14 men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
They were filled with desperate cravings in the wilderness; they provoked God in the desert.
15 Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
He gave them what they wanted, but sent them a plague as well.
16 Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
In the camp the people became jealous of Moses, and of Aaron, the Lord's holy priest.
17 Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
The earth split open and swallowed up Dathan; it buried Abiram and his followers.
18 og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
Fire broke out among them—a flame that burned them up.
19 Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
At Mount Sinai they made a calf, they bowed down before a metal idol.
20 og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
They replaced their God of glory with a bull that eats grass!
21 Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
They forgot God, their Savior, who had done marvelous things in Egypt;
22 undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
performing miracles in the land of Ham, doing amazing things at the Red Sea.
23 Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
So he said he was going to destroy them But Moses, his chosen leader, placed himself between the Lord and the people to persuade the Lord not to destroy them in his anger.
24 Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
Later the people refused to enter the Promised Land; they didn't trust him to do as he'd promised.
25 og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
They complained in their tents about the Lord, and refused to obey what he told them.
26 Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
So he raised his hand to give them a serious warning that he would bring them down in the wilderness,
27 og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
that he would disperse their descendants among the heathen nations, scattering them among countries far away.
28 Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
They gave their allegiance to Baal Peor, and ate food sacrificed to the dead.
29 og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
They provoked the Lord by what they did, making him angry, so a plague broke out among them.
30 Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
But Phinehas took a stand for the Lord and intervened, and the plague was stopped in its tracks.
31 og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
He has been considered as a man who lived right from that time on and for all generations.
32 Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
They also angered him at the waters of Meribah where things went badly for Moses because of them.
33 for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
They upset him so much that he spoke without thinking in the heat of the moment.
34 Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
They did not destroy the heathen peoples as the Lord had told them to do,
35 men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
but instead they joined in with them and adopted their way of life.
36 og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
They worshiped their pagan idols which became a trap for them.
37 og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
The even sacrificed their sons and daughters to these demons.
38 og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
They shed the blood of innocent children, their sons and daughters, sacrificing them to the idols of Canaan. By doing so they defiled the land with blood.
39 Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
The also defiled themselves by what they did: their actions were spiritual adultery.
40 Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
So the Lord was angry with his people—he loathed those who belonged to him.
41 Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
He handed them over to the heathen nations. These people who hated them now became their rulers.
42 og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
Their enemies dominated and subdued them with their power.
43 Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
The Lord repeatedly rescued them, but they continued with their rebellious ideas, until they were finally destroyed by their own sins.
44 Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
Despite all this, the Lord was moved by their suffering; he heard their sad cries.
45 Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
He remembered the agreement he had made with them, and he held back because of his great kindness and love.
46 Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
He made the people who captured them treat them with mercy.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
Save us, Lord, our God! Bring us back together from among the nations, so we can thank you and declare how magnificent and holy you are.
48 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
How wonderful is the Lord, the God of Israel, who lives forever and ever! Let all the people say “Amen”! Praise the Lord!
