< Salmenes 106 >

1 Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
Hallelujah! Give thanks to the LORD, for He is good; His loving devotion endures forever.
2 Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
Who can describe the mighty acts of the LORD or fully proclaim His praise?
3 Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
Blessed are those who uphold justice, who practice righteousness at all times.
4 Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
Remember me, O LORD, in Your favor to Your people; visit me with Your salvation,
5 so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
that I may see the prosperity of Your chosen ones, and rejoice in the gladness of Your nation, and give glory with Your inheritance.
6 Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
We have sinned like our fathers; we have done wrong and acted wickedly.
7 Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
Our fathers in Egypt did not grasp Your wonders or remember Your abundant kindness; but they rebelled by the sea, there at the Red Sea.
8 Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
Yet He saved them for the sake of His name, to make His power known.
9 og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
He rebuked the Red Sea, and it dried up; He led them through the depths as through a desert.
10 og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
He saved them from the hand that hated them; He redeemed them from the hand of the enemy.
11 og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
The waters covered their foes; not one of them remained.
12 Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
Then they believed His promises and sang His praise.
13 Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
Yet they soon forgot His works and failed to wait for His counsel.
14 men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
They craved intensely in the wilderness and tested God in the desert.
15 Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
So He granted their request, but sent a wasting disease upon them.
16 Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
In the camp they envied Moses, as well as Aaron, the holy one of the LORD.
17 Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
The earth opened up and swallowed Dathan; it covered the assembly of Abiram.
18 og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
Then fire blazed through their company; flames consumed the wicked.
19 Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
At Horeb they made a calf and worshiped a molten image.
20 og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
They exchanged their Glory for the image of a grass-eating ox.
21 Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
They forgot God their Savior, who did great things in Egypt,
22 undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
wondrous works in the land of Ham, and awesome deeds by the Red Sea.
23 Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
So He said He would destroy them— had not Moses His chosen one stood before Him in the breach to divert His wrath from destroying them.
24 Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
They despised the pleasant land; they did not believe His promise.
25 og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
They grumbled in their tents and did not listen to the voice of the LORD.
26 Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
So He raised His hand and swore to cast them down in the wilderness,
27 og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
to disperse their offspring among the nations and scatter them throughout the lands.
28 Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
They yoked themselves to Baal of Peor and ate sacrifices offered to lifeless gods.
29 og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
So they provoked the LORD to anger with their deeds, and a plague broke out among them.
30 Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
But Phinehas stood and intervened, and the plague was restrained.
31 og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
It was credited to him as righteousness for endless generations to come.
32 Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
At the waters of Meribah they angered the LORD, and trouble came to Moses because of them.
33 for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
For they rebelled against His Spirit, and Moses spoke rashly with his lips.
34 Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
They did not destroy the peoples as the LORD had commanded them,
35 men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
but they mingled with the nations and adopted their customs.
36 og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
They worshiped their idols, which became a snare to them.
37 og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
They sacrificed their sons and their daughters to demons.
38 og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
They shed innocent blood— the blood of their sons and daughters, whom they sacrificed to the idols of Canaan, and the land was polluted with blood.
39 Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
They defiled themselves by their actions and prostituted themselves by their deeds.
40 Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
So the anger of the LORD burned against His people, and He abhorred His own inheritance.
41 Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
He delivered them into the hand of the nations, and those who hated them ruled over them.
42 og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
Their enemies oppressed them, and subdued them under their hand.
43 Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
Many times He rescued them, but they were bent on rebellion and sank down in their iniquity.
44 Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
Nevertheless He heard their cry; He took note of their distress.
45 Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
And He remembered His covenant with them, and relented by the abundance of His loving devotion.
46 Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
He made them objects of compassion to all who held them captive.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
Save us, O LORD our God, and gather us from the nations, that we may give thanks to Your holy name, that we may glory in Your praise.
48 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
Blessed be the LORD, the God of Israel, from everlasting to everlasting. Let all the people say, “Amen!” Hallelujah!

< Salmenes 106 >