Salmenes 104
1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur, i jénim! I Perwerdigar Xudayim, intayin ulughsen; Shanu-shewket we heywet bilen kiyin’gensen;
2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
Libas bilen pürken’gendek yoruqluqqa pürken’gensen, Asmanlarni chédir perdisi kebi yayghansen.
3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
U yuqiriqi rawaqlirining limlirini sulargha ornatqan, Bulutlarni jeng harwisi qilip, Shamal qanatliri üstide mangidu;
4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
U perishtilirini shamallar, Xizmetkarlirini ot yalquni qilidu.
5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
Yerni U ulliri üstige ornatqan; U esla tewrinip ketmeydu.
6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
Libas bilen oralghandek, uni chongqur déngizlar bilen orighansen, Sular taghlar choqqiliri üstide turdi.
7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
Séning tenbihing bilen sular beder qachti, Güldürmamangning sadasidin ular tézdin yandi;
8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
Taghlar örlep chiqti, Wadilar chüshüp ketti, [Sular] Sen békitken jaygha chüshüp ketti.
9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
Ular téship, yerni yene qaplimisun dep, Sen ulargha cheklime qoyghansen.
10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
[Tengri] wadilarda bulaqlarni échip urghutidu, Suliri taghlar arisida aqidu.
11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
Daladiki herbir janiwargha ussuluq béridu, Yawayi éshekler ussuzluqini qanduridu.
12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
Köktiki qushlar ularning boyida qonidu, Derex shaxliri arisida sayraydu.
13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
U yuqiridiki rawaqliridin taghlarni sughiridu; Yer Séning yasighanliringning méwiliridin qandurulidu!
14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
U mallar üchün ot-chöplerni, Insanlar üchün köktatlarni östüridu, Shundaqla nanni yerdin chiqiridu;
15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
Ademning könglini xush qilidighan sharabni, Insan yüzini parqiritidighan mayni chiqiridu; Insanning yürikige nan bilen quwwet béridu;
16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
Perwerdigarning derexliri, Yeni Özi tikken Liwan kédir derexliri [su ichip] qanaetlinidu.
17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
Ene ashular arisigha qushlar uwa yasaydu, Leylek bolsa, archa derexlirini makan qilidu.
18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
Égiz choqqilar tagh öchkilirining, Tik yarlar sughurlarning panahi bolidu.
19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
Pesillerni békitmek üchün U ayni yaratti, Quyash bolsa pétishini bilidu.
20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
Sen qarangghuluq chüshürisen, tün bolidu; Ormandiki janiwarlarning hemmisi uningda shipir-shipir kézip yüridu.
21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
Arslanlar olja izdep hörkireydu, Tengridin ozuq-tülük sorishidu;
22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
Quyash chiqipla, ular chékinidu, Qaytip kirip uwilirida yatidu.
23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
Insan bolsa öz ishigha chiqidu, Ta kechkiche méhnette bolidu.
24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
I Perwerdigar, yasighan herxil nersiliring neqeder köptur! Hemmisini hékmet bilen yaratqansen, Yer yüzi ijat-bayliqliring bilen toldi.
25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
Ene büyük bipayan déngiz turidu! Uningda san-sanaqsiz ghuzh-ghuzh janiwarlar, Chong we kichik haywanlar bar.
26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
Shu yerde kémiler qatnaydu, Uningda oynaqlisun dep sen yasighan léwiatanmu bar;
27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
Waqtida ozuq-tülük bergin dep, Bularning hemmisi Sanga qaraydu.
28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
Ulargha berginingde, tériwalidu, Qolungni achqiningdila, ular nazunémetlerge toyidu.
29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
Yüzüngni yoshursang, ular dekke-dükkige chüshidu, Rohlirini alsang, ular jan üzüp, Yene tupraqqa qaytidu.
30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
Rohingni ewetkiningde, ular yaritilidu, Yer-yüzi yéngi [bir dewr bilen] almishidu.
31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
Perwerdigarning shan-shöhriti ebediydur, Perwerdigar Öz yaratqanliridin xursen bolidu.
32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
U yerge baqqinida, yer titreydu, Taghlargha tegkinide, ular tütün chiqiridu.
33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
Hayatla bolidikenmen, Perwerdigargha naxsha éytimen; Wujudum bolsila Xudayimni küyleymen.
34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
U sürgen oy-xiyallirimdin söyünse! Perwerdigarda xushallinimen!
35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
Gunahkarlar yer yüzidin tügitilidu, Reziller yoq bolidu. I jénim, Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur! Hemdusana!
