Salmenes 104
1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
RAB'be övgüler sun, ey gönlüm! Ya RAB Tanrım, ne ulusun! Görkem ve yücelik kuşanmışsın,
2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
Bir kaftana bürünür gibi ışığa bürünmüşsün. Gökleri bir çadır gibi geren,
3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
Evini yukarıdaki sular üzerine kuran, Bulutları kendine savaş arabası yapan, Rüzgarın kanatları üzerinde gezen,
4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
Rüzgarları kendine haberci, Yıldırımları hizmetkâr eden sensin.
5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
Yeryüzünü temeller üzerine kurdun, Asla sarsılmasın diye.
6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
Engini ona bir giysi gibi giydirdin, Sular dağların üzerinde durdu.
7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
Sen kükreyince sular kaçtı, Göğü gürletince hemen çekildi.
8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
Dağları aşıp derelere aktı, Onlar için belirlediğin yerlere doğru.
9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
Bir sınır koydun önlerine, Geçmesinler, gelip yeryüzünü bir daha kaplamasınlar diye.
10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
Vadilerde fışkırttığın pınarlar, Dağların arasından akar.
11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
Bütün kır hayvanlarını suvarır, Yaban eşeklerinin susuzluğunu giderirler.
12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
Kuşlar yanlarında yuva kurar, Dalların arasında ötüşürler.
13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
Gökteki evinden dağları sularsın, Yeryüzü işlerinin meyvesine doyar.
14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
Hayvanlar için ot, İnsanların yararı için bitkiler yetiştirirsin; İnsanlar ekmeğini topraktan çıkarsın diye,
15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
Yüreklerini sevindiren şarabı, Yüzlerini güldüren zeytinyağını, Güçlerini artıran ekmeği hep sen verirsin.
16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
RAB'bin ağaçları, Kendi diktiği Lübnan sedirleri suya doyar.
17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
Kuşlar orada yuva yapar, Leyleğin evi ise çamlardadır.
18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
Yüksek dağlar dağ keçilerinin uğrağı, Kayalar kaya tavşanlarının sığınağıdır.
19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
Mevsimleri göstersin diye ayı, Batacağı zamanı bilen güneşi yarattın.
20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
Karartırsın ortalığı, gece olur, Başlar kıpırdamaya orman hayvanları.
21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
Genç aslan av peşinde kükrer, Tanrı'dan yiyecek ister.
22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
Güneş doğunca İnlerine çekilir, yatarlar.
23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
İnsan işine gider, Akşama dek çalışmak için.
24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
Ya RAB, ne çok eserin var! Hepsini bilgece yaptın; Yeryüzü yarattıklarınla dolu.
25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
İşte uçsuz bucaksız denizler, İçinde kaynaşan sayısız canlılar, Büyük küçük yaratıklar.
26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
Orada gemiler dolaşır, İçinde oynaşsın diye yarattığın Livyatan da orada.
27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
Hepsi seni bekliyor, Yiyeceklerini zamanında veresin diye.
28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
Sen verince onlar toplar, Sen elini açınca onlar iyiliğe doyar.
29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
Yüzünü gizleyince dehşete kapılırlar, Soluklarını kesince ölüp toprak olurlar.
30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
Ruhun'u gönderince var olurlar, Yeryüzüne yeni yaşam verirsin.
31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
RAB'bin görkemi sonsuza dek sürsün! Sevinsin RAB yaptıklarıyla!
32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
O bakınca yeryüzü titrer, O dokununca dağlar tüter.
33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
Ömrümce RAB'be ezgiler söyleyecek, Var oldukça Tanrım'ı ilahilerle öveceğim.
34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
Düşüncem O'na hoş görünsün, Sevincim RAB olsun!
35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
Tükensin dünyadaki günahlılar, Yok olsun artık kötüler! RAB'be övgüler sun, ey gönlüm! RAB'be övgüler sunun!
