< Salmenes 104 >

1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
Teici To Kungu, mana dvēsele! Kungs, mans Dievs, Tu esi ļoti liels, ar augstību un godību aptērpies.
2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
Tu ģērbies gaišumā kā apģērbā; tu izklāj debesis kā telti.
3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
Tu ūdeņus augstībā sev lieci par grīdu, tu dari padebešus par saviem ratiem, tu staigā uz vēja spārniem.
4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
Tu dari vējus par Saviem eņģeļiem un uguns liesmas par Saviem sulaiņiem.
5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
Zemi Tu esi dibinājis uz viņas pamatiem, ka tā nešaubās ne mūžam.
6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
Ar jūras dziļumiem Tu to apsedzis kā ar apģērbu, ūdeņi stāvēja pār kalniem.
7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
No Taviem draudiem tie bēga, no Tava pērkona tie steidzās projām;
8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
Kalni cēlās un lejas nogrima tai vietā, ko Tu tām biji licis.
9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
Tu esi licis robežas, tās tie (ūdeņi) nepārkāps un zemi vairs neapklās.
10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
Tu izvadi avotus pa ielejām, ka tie tek starp kalniem.
11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
Tie dzirdina visus lauka zvērus, tur atdzeras meža ēzeļi.
12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
Pie tiem mīt debesputni, zaros tie dzied.
13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
Tu slapini kalnus no augšienes; ar augļiem, ko Tu radi, zeme top piepildīta.
14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
Tu liec zālei augt priekš lopiem un sējai cilvēkam par labu, lai nāk maize no zemes
15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
Un vīns, kas iepriecina cilvēka sirdi, ka viņa vaigs top skaistāks nekā no eļļas, un ka maize spēcina cilvēka sirdi.
16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
Tā Kunga koki top papilnam slacināti, ciedra koki uz Lībanus, ko Viņš ir dēstījis.
17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
Tur putni dara ligzdas un stārķi dzīvo uz priedēm.
18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
Augstie kalni ir priekš mežu kazām, klintis kalna āpšiem par patvērumu.
19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
Tu esi darījis mēnesi laikmetiem, saule zin savu noiešanu.
20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
Tu dari tumsu, ka nakts metās; tad kustās visi meža zvēri.
21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
Jaunie lauvas rūc pēc laupījuma, meklēdami savu barību no Dieva.
22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
Un kad saule lec, tad tie atkal aizbēg un apguļas savās alās.
23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
Tad cilvēks iziet pie sava darba, pie sava lauka darba līdz vakaram.
24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
Cik lieli ir Tavi darbi, ak Kungs! Tos visus Tu esi darījis ar gudrību, - zeme ir Tava padoma pilna.
25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
Redzi, jūra, liela un plata uz abējām pusēm! Tur mudžēt mudž neskaitāmā pulkā visādi zvēri, lieli, mazi.
26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
Tur iet lielas laivas un Levijatans, ko Tu esi radījis, tur dzīvoties.
27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
Tie visi uz Tevi gaida, ka Tu tiem barību dodi savā laikā.
28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
Kad Tu tiem dod, tad tie salasa; kad Tu Savu roku atveri, tad tie ar labumu top pieēdināti.
29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
Tu apslēpi Savu vaigu, tad tie iztrūkstas; Tu atņem viņiem dvašu, tad tie mirst un paliek atkal par pīšļiem.
30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
Tu sūti Savu Garu, tad tie top radīti, un Tu atjauno zemes ģīmi.
31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
Tā Kunga godība paliek mūžīgi; Tas Kungs priecājās par Saviem darbiem.
32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
Viņš uzlūko zemi, tad tā dreb; Viņš aizskar kalnus, tad tie kūp.
33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
Es dziedāšu Tam Kungam, kamēr es dzīvoju; es slavēšu savu Dievu ar dziesmām, kamēr šeit esmu.
34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
Manas domas Viņam lai patīk; es priecāšos iekš Tā Kunga.
35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
Grēcinieki no zemes lai izzūd un bezdievīgo lai vairs nav. Teici To Kungu, mana dvēsele, Alleluja.

< Salmenes 104 >