Salmenes 104
1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
Ipsi David. [Benedic, anima mea, Domino: Domine Deus meus, magnificatus es vehementer. Confessionem et decorem induisti,
2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
amictus lumine sicut vestimento. Extendens cælum sicut pellem,
3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
qui tegis aquis superiora ejus: qui ponis nubem ascensum tuum; qui ambulas super pennas ventorum:
4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
qui facis angelos tuos spiritus, et ministros tuos ignem urentem.
5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
Qui fundasti terram super stabilitatem suam: non inclinabitur in sæculum sæculi.
6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
Abyssus sicut vestimentum amictus ejus; super montes stabunt aquæ.
7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
Ab increpatione tua fugient; a voce tonitrui tui formidabunt.
8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
Ascendunt montes, et descendunt campi, in locum quem fundasti eis.
9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
Terminum posuisti quem non transgredientur, neque convertentur operire terram.
10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
Qui emittis fontes in convallibus; inter medium montium pertransibunt aquæ.
11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
Potabunt omnes bestiæ agri; expectabunt onagri in siti sua.
12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
Super ea volucres cæli habitabunt; de medio petrarum dabunt voces.
13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
Rigans montes de superioribus suis; de fructu operum tuorum satiabitur terra:
14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
producens fœnum jumentis, et herbam servituti hominum, ut educas panem de terra,
15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
et vinum lætificet cor hominis: ut exhilaret faciem in oleo, et panis cor hominis confirmet.
16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
Saturabuntur ligna campi, et cedri Libani quas plantavit:
17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
illic passeres nidificabunt: herodii domus dux est eorum.
18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
Montes excelsi cervis; petra refugium herinaciis.
19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
Fecit lunam in tempora; sol cognovit occasum suum.
20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
Posuisti tenebras, et facta est nox; in ipsa pertransibunt omnes bestiæ silvæ:
21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
catuli leonum rugientes ut rapiant, et quærant a Deo escam sibi.
22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
Ortus est sol, et congregati sunt, et in cubilibus suis collocabuntur.
23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
Exibit homo ad opus suum, et ad operationem suam usque ad vesperum.
24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
Quam magnificata sunt opera tua, Domine! omnia in sapientia fecisti; impleta est terra possessione tua.
25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
Hoc mare magnum et spatiosum manibus; illic reptilia quorum non est numerus: animalia pusilla cum magnis.
26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
Illic naves pertransibunt; draco iste quem formasti ad illudendum ei.
27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
Omnia a te expectant ut des illis escam in tempore.
28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
Dante te illis, colligent; aperiente te manum tuam, omnia implebuntur bonitate.
29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
Avertente autem te faciem, turbabuntur; auferes spiritum eorum, et deficient, et in pulverem suum revertentur.
30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
Emittes spiritum tuum, et creabuntur, et renovabis faciem terræ.
31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
Sit gloria Domini in sæculum; lætabitur Dominus in operibus suis.
32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
Qui respicit terram, et facit eam tremere; qui tangit montes, et fumigant.
33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
Cantabo Domino in vita mea; psallam Deo meo quamdiu sum.
34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
Jucundum sit ei eloquium meum; ego vero delectabor in Domino.
35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
Deficiant peccatores a terra, et iniqui, ita ut non sint. Benedic, anima mea, Domino.]
