Salmenes 104

1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.

Anima mia, benedici l’Eterno! O Eterno, mio Dio, tu sei sommamente grande; sei vestito di splendore e di maestà.

2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,

Egli s’ammanta di luce come d’una veste; distende i cieli come un padiglione;

3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.

egli costruisce le sue alte stanze nelle acque; fa delle nuvole il suo carro, s’avanza sulle ali del vento;

4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.

fa dei venti i suoi messaggeri, delle fiamme di fuoco i suoi ministri.

5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.

Egli ha fondato la terra sulle sue basi; non sarà smossa mai in perpetuo.

6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.

Tu l’avevi coperta dell’abisso come d’una veste, le acque s’erano fermate sui monti.

7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt

Alla tua minaccia esse si ritirarono, alla voce del tuo tuono fuggirono spaventate.

8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.

Le montagne sorsero, le valli s’abbassarono nel luogo che tu avevi stabilito per loro.

9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.

Tu hai posto alle acque un limite che non trapasseranno; esse non torneranno a coprire la terra.

10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.

Egli manda fonti nelle valli, ed esse scorrono fra le montagne;

11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.

abbeverano tutte le bestie della campagna, gli asini selvatici vi si dissetano.

12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.

Presso a quelle si riparano gli uccelli del cielo; di mezzo alle fronde fanno udir la loro voce.

13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.

Egli adacqua i monti dall’alto delle sue stanze, la terra è saziata col frutto delle tue opere.

14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,

Egli fa germogliar l’erba per il bestiame e le piante per il servizio dell’uomo, facendo uscir dalla terra il nutrimento,

15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.

e il vino che rallegra il cuor dell’uomo, e l’olio che gli fa risplender la faccia, e il pane che sostenta il cuore dei mortali.

16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,

Gli alberi dell’Eterno sono saziati, i cedri del Libano, ch’egli ha piantati.

17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.

Gli uccelli vi fanno i loro nidi; la cicogna fa dei cipressi la sua dimora;

18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.

le alte montagne son per i camosci, le rocce sono il rifugio de’ conigli.

19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.

Egli ha fatto la luna per le stagioni; il sole conosce il suo tramonto.

20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.

Tu mandi le tenebre e vien la notte, nella quale tutte le bestie delle foreste si mettono in moto.

21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.

I leoncelli ruggono dietro la preda e chiedono il loro pasto a Dio.

22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.

Si leva il sole, esse si ritirano e vanno a giacere nei loro covi.

23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.

L’uomo esce all’opera sua e al suo lavoro fino alla sera.

24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.

Quanto son numerose le tue opere, o Eterno! Tu le hai fatte tutte con sapienza; la terra è piena delle tue ricchezze.

25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.

Ecco il mare, grande ed ampio, dove si muovon creature senza numero, animali piccoli e grandi.

26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.

Là vogano le navi e quel leviatan che hai creato per scherzare in esso.

27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.

Tutti quanti sperano in te che tu dia loro il lor cibo a suo tempo.

28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.

Tu lo dài loro ed essi lo raccolgono; tu apri la mano ed essi son saziati di beni.

29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.

Tu nascondi la tua faccia, essi sono smarriti; tu ritiri il loro fiato, ed essi muoiono e tornano nella loro polvere.

30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.

Tu mandi il tuo spirito, essi sono creati, e tu rinnovi la faccia della terra.

31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!

Duri in perpetuo la gloria dell’Eterno, si rallegri l’Eterno nelle opere sue!

32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.

Egli riguarda la terra, ed essa trema; egli tocca i monti, ed essi fumano.

33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.

Io canterò all’Eterno finché io viva; salmeggerò al mio Dio finché io esista.

34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.

Possa la mia meditazione essergli gradita! Io mi rallegrerò nell’Eterno.

35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.

Spariscano i peccatori dalla terra, e gli empi non siano più! Anima mia, benedici l’Eterno. Alleluia.